cover

Pancakes

Jazzkammer

CD (2002) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Ambient / Avantgarde / Eksperimentell / Laptop

Spor:
No Place Like Home
Vet Ikke
Random Lung
Oolong
Tape Out
Pancakes
Pancakes 2
Your Disc Is Ready

Referanser:
Merzbow
Alexander Rishaug
Continental Fruit
Deathprod

Vis flere data

Se også:
Live at Molde International Jazz Festival - Merzbow & Jazzkammer (2001)
Timex - Jazzkammer (1999)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


...til et Jazzkammer.

Heftig ominnredning av Hegre/Marhaug, atmosfæren i stua mi har endret seg.

Jazzkammer er John Hegre og Lasse Marhaug, og er den mest betydningsfulle støy-duoen i Norge. Med utspring i Trondheim har Jazzkammer, og Hegre/Marhaug individuelt, pøst på med et høyt antall høylytte (og lavmælte) utgivelser som har resultert i feedback fra mange miljøer i Norge og utlandet. Marhaug har blitt antatt i Komponistforeningen, og Jazzkammer gjorde noen jobber med støyhelt Masami Akita, kjent som Merzbow, som resulterte i et live-album fra Molde Jazzfestival 2001.

Pancakes er definitivt blant de mer lavmælte. Den åpner riktignok ganske heftig, men etter 20 sekunder "forsvinner" musikken. Det vil si, den forsvinner ikke helt, men lydene er mikset så langt ned og så langt bak at man må skru opp volumet ganske høyt for å høre lydene. Dette er en utfordring når man vet hvor uforutsigbar Jazzkammer kan være. Tidligere har stille partier vært ensbetydende med voldsomme og voluminøse overraskelser. Å skru opp volumet har vært det samme som å risikere velferden til forsterker og høyttalere, og ikke minst ørene og forstanden. Men ikke på Pancakes; etter intens prøving, spoling og luring, kom ikke disse utbruddene - en overraskelse i seg selv.

Jeg må nesten sammenligne det med en gang jeg skulle passe katten til min søster; som innekatter flest var Sima ganske skeptisk til nye omgivelser. Straks den var innenfor dørene forsvant den under sofaen, og ethvert forsøk på å tilnærming fra min side ble besvart med kryping enda lenger vekk. Jeg fant ut at for å skape en viss fortrolighet vi begge kunne leve med - Sima skulle tross alt være hos meg en uke - måtte initiativet komme fra henne. Taktikken min ble da å sitte relativt rolig og vente til hun turte å komme fram. Jeg ventet fem-seks timer før det skjedde. Men Sima kom altså fram til slutt, og i dag er vi gode venner når jeg kommer på besøk.
Det var en prøvelse, men det var absolutt verdt det.
Omtrent slik fortonte det seg de første gangene jeg skulle høre gjennom Pancakes, bare at jeg var Sima og Jazzkammer var meg. Det er ikke ofte en skive bokstavelig talt erobrer stua di.

Åpningssporet No Place Like Home (hurra) åpner altså relativt brutalt, i kjent Jazzkammer-stil, men faller etter 17 sekunder inn i et dypt, buldrende og tungt rom. Dette rommet vibrerer og beveger seg, enda dypere inn i dette kan man ane lyden av noe som kan ligne på lyden av sirener på lang avstand. Mellom vibrasjonene og sirenene klinger det i noe metallisk som kan minne om Coils How To Destroy Angels (1984), der Coil forsøkte å skildre en kamp (mellom engler og mennesker) utkjempet med sverd.
Vet Ikke er et rom som ikke er fullt så dypt, og representerer noe mer drømmeaktig, i marerittklassen selvfølgelig. Den er også i konstant bevegelse, og består av et langt strekk som øker i volum til vanlig nivå før den sakte forsvinner. Dette strekket brytes av ekkoblips som utgjør en slags rytmikk.
Pancakes fortsetter med dette merkelige spillet mellom lange dype og tunge pulser, som stadig brytes opp eller blir forlenget av detaljer som kommer og går. Felles for hele skiva er det mørke preget de klarer å framkalle, i et vanvittig rom som varierer fra en følelse av å være ute i verdensrommet til mindre og mer klaustrofobiske isolat.

Det merkelige med Jazzkammer, og spesielt Lasse Marhaugs soloprosjekter, er at til tross for at lydbildet kan virke veldig inhumant, mekanisk, og konstruert og designet, så er det ytterst få utgivelser som kan sette så stort preg på følelsesregisteret. Jeg oppnår ikke den lykkefølelsen man gjerne får ved å oppdage en fengende melodilinje, kicket av en uventet overgang, eller frihetsfølelsen man kan få av frenetiske improvisasjoner; det er feighet i møte med noe man ikke kan forklare, isende redsel for plutselige lyder man ikke kan identifisere, og skepsis for noe man ikke forstår. De peker på følelser i mennesket som man gjerne ikke vil innrømme at bor i en, og som musikkindustrien skyr som pesten. Jazzkammer er krevende å forholde seg til. De står i motsetning til en polert virkelighet.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

sign post
10.10.14 - 12:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: