cover

I'm Wide Awake, It's Morning

Bright Eyes

CD (2005) - Saddle Creek / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Akustisk / Countryrock

Spor:
At the Bottom of Everything
We Are Nowhere and It's Now
Old Soul Song
Lua
Train Under Water
First Day of My Life
Another Travelin' Song
Land Locked Blues
Poison Oak
Road to Joy

Referanser:
Bob Dylan
Gram Parsons
Ryan Adams
Jesse Malin

Vis flere data

Se også:
Letting Off the Happiness - Bright Eyes (2001)
Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground - Bright Eyes (2002)
Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground - Bright Eyes (2002)
Digital Ash In a Digital Urn - Bright Eyes (2005)
Cassadaga - Bright Eyes (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En ny dag truer

Failures always sounded better... Conor Oberst spinner rundt i storbyen med kassegitar og hett countryblod i årene.

Et nederlag kommer sjelden alene. Conor Oberst fordeler like gjerne noen av sine mest minneverdige over to hele plater utgitt på samme dag, som for å veie opp for den lange ventetiden etter Lifted or the Story Is in the Soil... (2002). De to nye skivene heter I'm Wide Awake It's Morning og Digital Ash in a Digital Urn, og kan ganske enkelt skilles fra hverandre med at den første er akustisk countryklingende og den andre mer programmert og digitalisert. Begge har sine kvaliteter, men førstnevnte er hakket bedre.

Vekkerklokka ringer, landet er i krig og en ny dag truer. Vekkerklokka ringer og Conor Oberst snubler ut av senga og strener ugredd og uredd ut i gatene. Han ser ikke lenger ut på flatmarkene hjemme i Nebraska, men Manhattans skyskrapere over på den andre siden av Brooklyn Bridge. Vekkerklokka ringer, det er morgen og Oberst er lys våken.

Tittelen er ikke tilfeldig, dette er en plate som ofte griper tak i oppvåkning (bokstavelig talt, mange av tekstene sentrerer rundt det å våkne opp til en ny dag, ord som "vekkerklokke" og "morgen" går igjen). Samtidig dreier den seg mye rundt det å overleve dagen som kommer, skuffelsene og nedturene, rusen og festen, jakten på kjærligheten og de ensomme, lange nettene mot neste dag. Oppvåkning, bedøvelse og en humpete rutsjebane av en tilværelse i mellom.

Det er ikke en spesielt original tonedrakt på låtene her, men Bright Eyes har det lille ekstra som hever dem over mengden: Gnisten som balanserer mellom desperasjonen (det å aldri gi opp, eller bare "fuck it up and make some noise") og den såre følsomheten som fanges opp i ærlige, gode tekster. Conor gjør ingen forsøk på å skrive om annet enn det han selv ser og opplever, men hver linje dirrer av levende bilder, aktuelle for alle. Verden dreier rundt kneiper i byen, ensom, sammen med damer eller forlatt av de samme. Hele tiden mens krigsbilder flimrer på skjermen som en konstant puls som passer hans eget turbulente følelsesliv.

Innledningen slår an tonen for hele platen. Oberst'n tar en slurk kaffe, og forteller en historie om et fly som får motortrøbbel og styrter mot bakken. Piloten ber om tilgivelse over høyttalerne og en livredd kvinne spør den tause sidemannen om hva som skjer: "We're going to a party!" jubler han, og starter å nynne på det som blir til At the Bottom of Everything. Sammen med Jim James (My Morning Jacket) huskes platen slik i gang, en halvrølpete vise som høres på de irske pubene nede i gata og hele veien ut til Greenwich Village og Lower East Sides antifolkere. Fra en Dylan anno 2005 blir han en Parsons 05 på We Are Nowhere and It's Now og Land Locked Blues hvor Oberst leies trygt av Emmylou Harris. Hennes tre vokalbidrag lindrer hans nervøse, skjelvne på-randen-stemme og sildrer alle som en fjellbekk i en gjørmepytt. Han høres aldri helt fornøyd ut, men heller ikke resignert. Fra den skjelvne singelen Lua (minner ikke den litt for mye om Åges Lys og Varme 'a..?): "When everything is lonely I can be my own best friend, I get a coffee and the paper, have my own conversations..." Og går det til helvete likevel så er det alltid mulig å søke en "liquid cure" under et "favorite neon sign".

Selv om det er en del arrangerte låter her, Another Travelin' Song kunne for eksempel vært klippet ut av en Blacky Ranchette-skive (minner litt om Underground Train gjør den også), så er det de mer barberte sporene som virkelig gir platen karakter. På Old Soul Song bidrar Nate Walcotts (Pinetop Seven) trompet og Alex MacManus' (The Bruces) gitar til å underbygge en musikalsk stemning ikke helt ulik det Lambchop dyrker. Spankulerende The First Day of My Life er en rørende kjærlighetsberetning: "I realized that I need you, and I wondered if I could come home...", mens Poison Oak ligger plassert i platens høst. Det er en slik vise som skrives, fremføres og lyttes til best om natten, og med det kunne den tonet platen ut.

Så avsluttes det likevel med en huiende fanfare i Road to Joy. I'm wide awake it's morning! Vekkerklokka ringer på ny, sola kommer opp uten noen klar konklusjon, blomstene sover, gravplassen nynner og avisa er full av smittende dritt. Det er på tide å stå opp!

comments powered by Disqus

 



Helene Vinje
2005-01-30brigth eyes

jeg har nettopp vært og kjøpt meg den siste brigth eyes plata. har hørt dem før, og sett at den har fått bra anmeldelser. så jeg kjøpte den, reiste hjem og satte den på... nå har jeg hørt den tre ganger... jeg har heller ikke ennå kommet ned på jorda... fordi dette var en plate av et sjeldent kaliber... en sånn plate kommer ikke ofte... en gang hvert andre år eller noe... og sist gang jeg kan huske og ha sittet igjen med en sånn følelse var da jeg hørte Grace med jeff buckley eller Brothers in Arms med dire straits. Nå er dette tre vidt forskjellige plater, men med den samme effekten.

Denne platen er en sjeldent melodiøs og vakker plate, flotte tekster og folk som vet hva de driver med. det er synd og si det men den hadde ikke vært noe uten connor oberst... fra fortellingen om kvinnen på flyet ("where are we going? we're going to a party. it's a birthday party. it's your birthday party happy birthday darling we love you very very very much") til road of joy ("i'm wide awake it's morning") så leverer oberst bunn solid. og det du da sitter igjen med er følelsen av at alt er ikke tapt oppi alt mølet... TAKK!

Annette L. Medhus
2005-03-21Bright Eyes

Jeg kan ikke være mer enig med deg Helene. Det ligger en stor stemning og lurer i bakgrunnen av Oberst's ekstremt elskelige stemme og tekster. Det er en så god stemning som jeg blir glad av og litt lei meg samtidig, men jeg får en slags "jaja.. sånn er det-følelse". Jeg bare elsker denne plata.

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: