cover

Blinking Lights and Other Revelations

Eels

2 x CD (2005) - Vagrant / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop

Spor:
Theme From Blinking Lights
From Which I Came/ A Magic World
Son Of A Bitch
Blinking Lights (For Me)
Trouble With Dreams
Marie Floating Over The Backyard
Suicide Life
InThe Yard, Behind The Church
Railroad Man
The Other Shoe
Last Time We Spoke
Mother Mary
Going Fetal
Understanding Salesmen
Theme For A Pretty Girl That Makes You Believe God Exists
Checkout Blues
Blinking Lights (For You)


Dust Of Ages
Old Shit/ New Shit
Bride Of Theme From Blinking Lights
Hey Man (Now You're Really Living)
I'm Going To Stop Pretending That I Didn't Break Your Heart
To Lick Your Boots
If You See Natalie
Sweet Li'l Thing
Dusk: A Peach In The Orchard
Whatever Happened To Soy Bomb
Ugly Love
God's Silence
Losing Streak
Last Days Of My Bitter Heart
The Stars Shine In The Sky Tonight
Things The Grandchildren Should Know

Referanser:
Pernice Brothers
Beck

Vis flere data

Se også:
Shootenanny! - Eels (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Blinkende lykter

Det blendende lyset i enden av tunnelen er ikke lenger et tog.

Skranglepoporkesteret Monsterblomster fra Trondheim hevdet en gang at 'det e ingen grunn te å vær sær, for det e alltids nånn som har det vær.' Mark Oliver Everett i Eels vil kanskje ikke skrive under på en slik påstand sånn helt med det samme. I hans liv har det vært langt mellom lyspunktene. Nedturene har vært mange, og lange. De fleste har blitt redegjort for, ikke minst på hans andre album; Electro-Shock Blues. Es krøniker over morens død og søsterens selvmord var nedslående lytting, og satt du der og vurderte å hive deg utfor balkongen i lutter depresjon over alle livets vanskeligheter, kunne nok denne ha fått deg på bedre tanker. Det fantes virkelig de som hadde det verre.

I de sju årene mellom da og nå har Eels gitt ut tre mer enn hederlige album av det slaget som jeg av mangel på bedre ord kaller kammerblues. Daisies of the Galaxy var det første av disse, og også det kommersielt sett mest vellykkede. Påfølgende Souljacker og Shootenanny! falt for bortimot døve ører, uten at det betyr all verden: Souljacker er fortsatt albumet å grave fram når du føler for å hensette deg selv til et liv i bleke amerikanske småbyer, kjøre traktor til bensinstasjonen i tømmerhuggerskjorte og drikke deg full i all ensomhet foran TV-apparatet. Med andre ord: ganske ofte.

Årets Blinking Lights and Other Revelations er både en tilbakevending til gamle tomter og et forsøk på å se fremover, hvilket utvilsomt må være vanskelig med en fortid som Es. I tematikk og ambisjoner er den et veldig monster, et selvbiografisk uhyre spredt over to plater og 33 spor, som både skuer bakover og fremover, i mer eller mindre kronologisk rekkefølge. På disk 1 blir E født, vokser opp, neglisjeres av moren, ser sin far ligge døddrukken foran utgangsdøra, drømmer seg vekk, ser på flyene i skyene, leker med sin søster, begynner og går ut av skolen, før alt til slutt raser sammen med søsterens selvmord og morens tapte kamp mot kreften. Forholdet til foreldrene utbroderes vidløftig: "Mother couldn't love me/ but that didn't stop me from liking her/ she was my mom/ and I was no son-of-a-bitch," forteller han i Son of a Bitch. Det hele låter som en tonesatt Will Eisner-tegneserie fra depresjontidens New York, tonesatt av messingblåsere, dyp bass og spredt trommevisping. Om faren forteller han, i beste Charles Bukowski-stil, at "Daddy was a drunk, a most unpleasant man/ the wrong look his way, well that could really wreck his day/ and believe me when I say, it would wreck your day too."

De blinkende lysene fra flyene i senskumringen blir Es flukt fra virkeligheten: "Blinking lights on the airplane wings up above the trees/blinking down a Morse code signal especially for me." Suicide Life og In the Yard, Behind the Church er ungdomsskildringer som på hver sin måte er storslåtte og gripende på hver sin måte. Railroad Man er en lysende liten popbluessak med steelgitar og hele kostebinderiet, mens The Other Shoe skremmer vannet av en; snerrende, hatsk og manisk. Deretter bærer det lukt ut i elendigheten, med et knippe låter om død og plage. Tonalt er de så forskjelligartede at det vil være nytteløst å gi en samlende karakteristikk, så det får holde å si at det veksler mellom sakte vals og turbopop, hvor bare tematikk er felles.

Musikalsk låter det mye som før, hvilket for menigheten vil være betryggende. E låter fortsatt som om han har mikset seg selv gjennom en tobakkspung, hest og raspende. Han tar i bruk elementer fra ulike genre som rock, blues, jazz, country og folk for effektivt å illustrere sin barndom og oppvekst i et forfyllet og engstelig hjem, noe han gjør aldeles strålende. Everett har bestandig hatt mer musikalitet i seg enn de fleste andre jeg kan tenke på, uten at det alltid har resultert i de mest oppsiktsvekkende eller interessante utgivelser. Blinking Lights, derimot, er en oppvisning og en maktdemonstrasjon av Es talenter, hvor det enkle og såre går hånd i hånd med det storslåtte og mangfoldige. Vare pianoinstrumentaler avløses av strykere, orgelbrus, englekor og buldrende gitarer, uten at det blir uryddig eller kaotisk. Kapellmester Everett geleider lytteren sikkert gjennom sitt bristede sjeleliv, gjennom en krattskog av skiftende følelser og stemninger hvor de støvete solstrimene trenger gjennom trekronene oftere og oftere ettersom stien utvider seg, helt til det øyeblikk da man står på en stor solfylt slette.

På disc to legges nemlig de bleke minnene brakk. E har nå tatt det endelige oppgjøret med sine indre demoner, omsider kan han se fremover. "Dust of Ages" sveiver det hele i gang med "This is the day that I give myself up cold / The dust of ages settles on your days, and so you shake your coat off and get on your way," et varsel og manifest til en mann som er fast bestemt på å komme seg opp av lorten. Old Shit/New Shit spinner videre på dette: "Congratulations to me, many happy returns/ I'm tired of the old shit, let the new shit begin." Plate to er i all sin beskjedne positivisme lettere å ta til seg, hvilket vel er naturlig nok: Stort sett er det kjekkere å være i bryllup enn i begravelse. Jeg vil uansett ikke hevde at den ene er bedre enn den andre; begge er forbannet flotte, og er i det store og hele avhengige av hverandre for å komme til sin rett. Ikke slik at disc to er kun overveldende lykke, for også her fins det vare, dempede partier, ikke minst i de fire akustiske, helinstrumentale låtene som ligger spredt utover albumet som små pustepauser. Enkelte av disse, som Dusk: A Peach in the Orchard og Last days of My Bitter Heart er fortryllende i all sin brutale enkelhet, sørgmodige, klangfulle og talende. God's Silence er på sin side et sitrende stykke musikk som sier mer enn all verdens ord kan.

Everett har en egen evne til å vri de mest depressive temaer over til noe som føles oppløftende og sanselig og til å kjenne seg igjen i, denne X-faktoren som får hans låter til å virke ekte og betydningsfulle. Denne gangen er det spesielt de allerede nevnte pianoballadene som griper mest, samt den vanlige porsjonen av hva som alltid har lått som i Es hender en blanding av skolebasarpop, tivolimusikk, heisatur og spinnende uroer over barnesenga. Ellers kan det nevnes at Tom Waits, R.E.M.s Peter Buck og John Sebastian fra Lovin' Spoonful har gjesteopptredener her, uten at de merkes - du skal virkelig lete for å finne dem, faktisk.

Blinking lights... ebber ut med to praktfulle låter: The Stars Shine in The Sky Tonight og Things the Grandchildren Should Know. Begge er av Es aller største øyeblikk, og prov på at mannen har kommet seg videre og nå våger glede seg over livet, som uttrykt i sistnevnte:

So in the end I'd like to say
that I'm a very thankful man
I tried to make the most of my situations and enjoy what I had
I knew true love and I knew passion and the difference between the two
and I had some regrets
but if I had to do it again
well, it's something I'd like to do.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Neil Young - On the Beach

(Reprise)

Now I'm livin' out here on the beach, but those seagulls are still out of reach.

Flere:

Ricochets - The Ghost of Our Love
Bonnie Prince Billy - Beware