cover

3 Doors Down

3 Doors Down

CD (2008) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Collegerock

Spor:
Train
Citizen/Soldier
It's Not My Time
Let Me Be Myself
Pages
It's The Only One You've Got
Give It To Me
These Days
Your Arms Feel Like Home
Runaway
When It's Over
She Don't Want The World

Referanser:
Nickelback
Puddle Of Mudd
Daughtry

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


90-tallet? Tredje dør til venstre.

Reaksjonær radiorock på sitt mest uspennende og utspekulert kommersielle.

Da jeg jobbet i platesjappe på slutten av 90-tallet, fikk jeg god tone med en selger fra Universal som alltid var innom for å prakke på oss det neste store. Vi ble ekstra gode busser fordi jeg i hans øyne var den eneste i butikken som virkelig satte pris på skikkelig god rock. Han tok seg alltid litt ekstra tid til å slå av en prat slik at vi kunne slenge småfrekke kommentarer til mine mer housevennlige kolleger. Det ble et forhold jeg satte stor pris på, da han ofte ga litt ekstra hvis det gjaldt å ordne billetter til en konsert eller noe lignende. Men hvis jeg noensinne var under noen illusjon av at vi faktisk var blitt personlige venner og ikke bare to mennesker som nøt godt av et profesjonelt forhold, så brast de den dagen han kom med den nye skiva til det neste bandet han var overbevist om at jeg kom til å gi meg over av.

Dette bandet var 3 Doors Down.

Det trengtes ikke mange gjennomhøringer av debutplata The Better Life før jeg skjønte at min gode venn selgeren ikke på noe tidspunkt hadde fått med seg hva jeg faktisk likte å høre på. Jeg var i markedssegmentet "rock", og det er jo akkurat det markedet 3 Doors Down eksisterer for å fylle. Det var ingen vits i å nyansere det noe videre.

Dessverre ser heller ikke 3 Doors Down noen grunn til å nyansere noe som helst.
Deres selvtitulerte fjerde langspiller høres helt dønn lik ut som den første, og jeg må anta at de to imellom også kan byttes ut uten at det er noen fare for at noen legger merke til det.
3 Doors Down er 12 strake oppskriftsmessige låter med rolig vers, refreng, litt mer rocka vers, refreng, bro, refreng og fadeout. Her er det powerchords, svulstig vokal og tostemt koring, og jeg ser for meg svart/hvitt videoer med mye sakte film og teatralsk grining og lengting til låter som Its The Only One You've Got, It's Not My Time og She Don't Want The World.

Tekstene og tematikken i låtene er så utspekulert markedstilpasset at hvis du er utenfor markedssegmentet "amerikansk tenåring 14-19", er det umulig å ta dem på alvor. En ting er unge band som synger til unge mennesker, men disse gutta er nå godt over 30 og ser fortsatt verden gjennom et slags Jerry Bruckheimer-prisme hvor det ikke finnes gråsoner, moralsk ambivalens eller nyanser, og hvor alle har sex i sakte film og motlys.

De hjelpeløst generelle tekstene om å ikke gi opp, tro på deg selv, elske dine nærmeste og å være modig selv om du møter motgang, understrekes av den tammeste og mest kjønnsløse produksjonen på denne siden av Celine Dion, og det er et så gjennomsyret fravær av særpreg at man ikke kan si noe mer om noen av medlemmene i bandet annet enn at de vel spiller på instrumentene sine.

3 Doors Down er amerikansk collegerocks svar på Frp, i den forstand at de kynisk spiller på alle de åpenbare populistiske strengene de vet at basen deres ikke kan si nei til. For eksempel når det notorisk patriotiske bandet kliner til med Citizen/Soldier/Holding the light/For the ones that we guide from the dark of despair/Standing on guard for the ones that we shelter/We'll always be ready.

Den gjør seg nok foran hjemlengtende soldater i Irak, et sted 3 Doors Down har spilt en mengde konserter for å vise sin urokkelige støtte til Bush-administrasjonens utenrikspolitikk.
Dette skal man selvsagt ikke bruke mot dem i anmeldelsen av albumet deres, hadde det ikke vært for at likhetene mellom de to er så altfor åpenbare.

Akkurat som Dick Cheney og Karl Rove kjører 3 Doors Down på med store og svulstige ord som ikke egentlig har noen mening, maler dem fordøyelige med brede strøk av helt svart eller hvit maling, og pakker det så inn i en utspekulert og markedstilpasset pakke som ikke risikerer å fornærme noen fordi det aldri egentlig var noe budskap i det hele tatt.

Bortsett fra å tjene penger på folks ignoranse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kollwitz - Like Iron I Rust

(Fysisk Format)

Debuten til Kollwitz er så absurd bra at det nesten er verdt å bli tunghørt og kastet ut av leiligheten for.

Flere:

Little Axe - Hard Grind
Grey de Lisle - The Graceful Ghost