cover

Solidarity Breaks

Jarle Bernhoft

CD (2011) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Funk / Soul

Spor:
Sing Hello
Choices
Stay With Me
Good Intentions
Cmon Talk
A Bad Place To Reside
Control
Space In My Heart
Prophet
Shout
Buzz Aldrin
In Tangerine (Bonus Track)

Referanser:
D'Angelo
Sly & the Family Stone
Otis Redding
Prince
Marvin Gaye
Jamie Lidell
John Legend
Raphael Saadiq
Stevie Wonder
The Meters
Al Green

Vis flere data

Se også:
Ceramik City Chronicles - Jarle Bernhoft (2008)
1: Man 2: Band - Jarle Bernhoft (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Enmannsorkesteret Bernhoft

På andrealbumet Solidarity Breaks gjør Bernhoft det meste selv, men han lykkes ikke helt med å komme på nivå med debuten.

Det begynner å bli lenge siden Jarle Bernhoft ble omtalt som "Span-frontmann". Siden han solodebuterte med den gnistrende Ceramik City Chronicles høsten 2008, har han stadig oftere blitt titulert som "soulprins". Nå er han klar med Solidarity Breaks, som følger opp fjorårets doble liveplate 1:Man 2:Band.

Siden forrige skive har Bernhoft og hans omreisende loppesirkus, som han selv kaller det, varma opp på Joe Cockers turne. Det omreisende loppesirkuset, som i hovedsak består av en trespors opptaksmaskin, gitarer og masse effekter, henger sammen med det uunngåelige faktum at det er dyrt å turnere med stort band. Men hvem trenger band når man har gitarer, opptaksmaskin, og store mengder kreativitet? På Solidarity Breaks looper, klapper og korer enmannsorkesteret Bernhoft, han tar opp sekvenser lag på lag, og lager playback der og da.

Solodebuten var et konseptalbum som tok for seg hans ambivalente forhold til Oslo by. Gjennomgangstema for andrealbumet er solidaritet. Han synger om de valgene man tar, og om å engasjere seg i andre.

Nå har det gått noen år siden Ceramik City Chronicles. Debuten måtte vokse lenge på meg, men da jeg fikk grep om den ble det til gjengjeld en plate jeg ble veldig glad i. Lenge har jeg mistenkt meg selv for å stille meg fullstendig ukritisk til alt Jarle Bernhoft foretar seg. Jeg skal heller ikke legge skjul på at dette er en av de skivene jeg har gledet meg aller mest til på lenge. Det er leit å si det, men etter et tosifret antall gjennomlyttinger, må jeg konstatere at den ikke er like vellykket som Ceramik …. Anders Engen og Jarle Bernhoft produserte debuten, mens liveskiva var produsert av Bernhoft alene. Denne gangen er det norske Fred Ball som trekker i trådene. Bernhoft er formidabel både som vokalist og låtskriver. Dessverre skinner bare en av delene igjennom på denne plata – her er det vokalegenskapene som imponerer mest. På Ceramik … presenterte låtskriveren Bernhoft mye bedre låter enn hva Solidarity Breaks kan by på. Han er utrolig dyktig teknisk, men hele skiva er for mye; han prøver for hardt, og musikken er så altfor, altfor glætt. Kanskje må produsent Ball ta sin del av skylda for dette. Uansett er spesielt åpningssporet Sing Hello et jævla mas, og milevis unna den gode energien som prega debuten. A Bad Place To Reside finnes i en langt bedre versjon på liveplata. Der tar publikum del i utforminga av låta, og akkompagnerer Bernhoft mens han synger oppå publikums klapping. Studiovarianten bygger på samme ide – klapping og naken vokal – men mangler den herlige samhandlinga mellom Bernhoft og publikum. Instrumenteringa er også for voldsom i studiovarianten, og jeg synes den nakne liveversjonen er et sterkere kort.

Bernhoft spiller fortsatt funkinspirert soul, og dét nesten alene. Men til tross for at han spiller nok instrumenter til å danne et gjennomsnittlig band (gitar, fløyte og keyboards, bare for å nevne noen), så byr plata også på gjesteopptredener fra en rekke kjente navn. Bassist Audun Erlien, trommis Torstein Lofthus og David Wallumrød, som spiller ymse tangentinstrumenter, har alle spilt med Bernhoft tidligere, både på studioinnspillinga og live. Knut Reiersrud dukker også opp, for anledningen på munnspill. Alle gjør en god innsats, men til tross for gode prestasjoner fra musikerne, så er låtmaterialet som utgjør Solidarity Breaks, heller svakt. Noen lyspunkter er det riktignok: på den vellykkede Prophet synger han utrolig flott, og her er han helt på høyde med de beste sporene fra debuten.

En liten digresjon avslutningsvis: Jarle Bernhoft er ikke den første norske artisten som endrer navn. Sivert Høyem, uten sammenligning for øvrig, slapp Moon Landing under navnet Höyem. Ikke vet jeg hvorfor Jarle Bernhoft har valgt å ta vekk fornavnet sitt når han lanserer plate nummer to, men jeg kan jo driste meg til å foreslå at det har sammenheng med håp om internasjonalt gjennombrudd. Selv skulle jeg ønske solodebuten hadde gitt ham mer oppmerksomhet internasjonalt, fordi med den gjorde han seg virkelig fortjent til et gjennombrudd.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #62: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 6

Det handler om gammelmodige heltefigurer i tegneseriene når vi vender blikket mot bladkiosken og det norske tegneseriemarkedet i nostalgiens syttitall.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

DRUMMER WANTED - NORGES TURN...
26.06.14 - 22:35

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo