cover

Doggystyle

Snoop Dogg

CD (1993) - Death Row Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Gangsterrap / West coast / G-funk

Spor:
Bathtub
G Funk Intro
Gin & Juice
Tha Shiznit
Lodi Dodi
Murder Was the Case
Serial Killa
Who Am I (What's My nNme)
For All My Niggaz & Bitches
Ain't No Fun
Doggy Dogg World
GZ and Hustlas
Pump Pump

Referanser:
Dr. Dre
Parliament
Warren G.

Vis flere data

Se også:
R&G (Rhythm & Gangsta - The Masterpiece) - Snoop Dogg (2004)
Tha Blue Carpet Treatment - Snoop Dogg (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Gz up, hoes down!

1993. Snoop Doggy Dogg er den heteste poteten i hiphop-verden, og alle venter i spenning på hans debut.

"Nine-trizzay's the yizzear for me to fuck up shit. So I ain't holdin nuttin back. And motherfucker I got five on the twenty sack "

Når hiphop hyper sine egne talenter pleier dette å være på basis av at de enten representerer noe helt nytt, eller er vanvittig gode på å gjøre noe andre har gjort før. Her ligger forskjellen i hvem som presterer klassiske debutalbum eller ikke.

Da det etterlengtede albumet Doggystyle ble sluppet sent 1993, var det ingen som trodde det ville bli noe annet enn en forlenget arm av Dr. Dres The Chronic. På The Chronic deltar nemlig Snoop Dogg på hele 8 låter, og alle ble hits. I tillegg var Snoop med på Deep Cover, det første bidraget til G-funk genren, også produsert av Dre.

Hypen medførte at Doggystyle var det første debutalbumet til å gå rett inn på førsteplass på Billboard. Doggystyle er tatovert med samme materiale som The Chronic, men de har pakket det inn i et mer lekent konsept; Doggystyle. Med seg har Snoop, Tha Dogg Pound; fetter Daz og kompisen Kurupt. Sammen med Tupac dro de "thugged out"- imaget lengst mot kanten, men der Tupac hadde mye annet, forandret Dogg Pound svært lite.

G-Funk er en produksjonsgenre som låner elementer fra P-Funk og blander det med gatebildet til Dres forhenværende partnere i N.W.A. I sentrum for referanser står P-Funkens gudfar George Clinton fra gruppen Parliament. Et sample fra Mothership Connection er lånt på The Chronics klassiske spor Let Me Ride. På Doggystyle har Dre voldtatt og forslått deres låt Atomic Dog. Man kan faktisk si at den låta legger basisen for alt her.

Coveret til Doggystyle er en grafittitegneserie hvor Dogg Pounds medlemmer er tegnet i hundeformat, de røyker ganja, blir attackert av politiet, dealer med bitches, og er stort sett ganske harry. På forsiden av coveret står det tegnet tre hunder som sier: "Why must I feel like dat, why must I chase da cat? Nothing but da dogg in me!", som er et direkte sitat fra Atomic Dog. Det fascinerende med Dres G-Funk er at den kommersielt sett virker mye bedre enn sitt opphav, det høres nesten mer funky og riktig ut.

Rappingen på Doggystyle er "off the hissils". Snoop slipper klassiske linjer som "We don't love them hoes" - "You better ask somebody" og "Small Chronic Break". I tillegg henter Dogg Pound mange elementer fra reggae og dancehall i flowen, men han rapper allikevel tydelig og ikke minst humoristisk. Det er vanskelig å vurdere hvorvidt de mener noe av dette alvorlig eller om de rett og slett er thugged out ganja-røykere hele sulamitten. For å ta dette som bokstavelig oppfordringer er ikke bare farlig eller ekstremt mannsjåvinistisk, det er også utrolig meningsløst.

Doggystyle er nemlig mer ei skive for partys eller kickback privat gjennomlytting, for den har egentlig ikke noe viktig å si. Der var Dres The Chronic annerledes, etter Rodney King-episoden samme år var den sorte delen av LA i flammer, og politimenn var ikke på noens venneliste. Man merker etterdønningene her, for det er mye hat til politiet, men det bærer mer preg av mennesker som spytter om at de har made it, mer enn, we are going to make it.

Vanligvis faller slike skiver rett igjennom hos meg kvalitetsmessig, men samtidig er det vanskelig å forstå hvor stort egentlig G-Funk skulle bli og hvor riktig det hørtes ut. Her sprenges hiphopens grenser fra indie til å bli kommersielt med låter som "Who am I (what's my name)?" og "Gin and Juice". Det ble til og med laget en egen "Murder was the case"-film og soundtrack som en slags spinoff av den låta.

Det som gjør Doggystyle til et klassisk album er at det lett kan spilles fra start til slutt uten at det egentlig er nødvendig å skippe. Liker du G-Funk får du i pose og sekk. Doggystyle er krydret med skits, små lydbilder som understreker humoren som utfoldes her. Dre satte standarden for dette på The Chronic med blant annet These Nuuutz-skitet, men her trekkes alt så utrolig mye lengre. Snoop, Daz, Kurupt går inn i en slags radioteateraktig rolle hvor de forteller små snutter fra hverdagen til en ekte gangsta, som eksempelvis på Lodi Dodi skiten: "Aiyyo where's Snoop Dogg? I don't know them niggaz went upstairs with that big booty bitch, man". Et typisk eksempel på Dogg Pounds humor.

Doggystyle er ikke banebrytende i sound, til det hviler det altfor mye av The Chronic over albumet. Dre strekker riktignok G-Funk-strikken til ytterste nivå, men det høres ikke annerledes ut, bare mer oppdatert. Det virkelige kvalitetsstemplet ligger i Snoops sultne flow og rhymes som spiser opp beatsa til Dre. Kombinasjonen var i 1993 komplett uslåelig.

Snoop bader i lekne flows og setter så mange nye på kartet at albumet ikke kan overvurderes, og differansen mellom gjesterapperne og hovedpersonen i skills er så merkbar at det er en fornøyelse hver eneste gang han griper mikken.

Snoop kryper her så langt inn i Atomic Dog/Doggystyle konseptet at han i senere tid har hatt store vanskeligheter med å komme seg bort fra det. Konseptalbum var populært på denne tiden, Wu-Tang slapp samme år det klassiske Enter the Wu-tang som er en obskur konseptplate basert på gamle samuraifilmer mixet med lydbildet av Shaolin. Til felles har de forkjærligheten for skits som skulle bli den nye louden for mange hiphop-album utover 90-tallet. Men der stopper likheten, Wu-tang serverer brutale historier fra slummen, Snoop serverer velartikulerte, dog noe uvoksne linjer om hvordan det er å ha klart seg opp fra slummen.

Doggystyle blir derfor forholdsvis uskyldig morro, basert på et relativt flåsete konsept, som ikke minner om noe debutalbum i det hele tatt. Men albumet bæres av en selvsikker MC som vet at han utfordrer konvensjoner og skriver hiphop-historie mens minuttene triller forbi.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Senjafestivalen 2014

Strålende konserter, fantastiske omgivelser, sol og føling i fjæra tre dager til ende. Tragedien kom noen uker senere.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

DRUMMER WANTED - NORGES TURN...
26.06.14 - 22:35

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo