cover

The Dreadful Hour

My Dying Bride

CD (2001) - Peaceville / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Goth / Metal

Spor:
The Dreadful Hours
The Raven and the Rose
Le Figlie Della Tempesta
Black Heart Romance
A Cruel Taste of Winter
My Hope, the Destroyer
The Deepest of All Hearts
The Return to the Beautiful

Referanser:
Paradise Lost
Anathema
Moonspell
Katatonia

Vis flere data

Se også:
Songs of Darkness, Words of Light - My Dying Bride (2004)
A Line of Deathless Kings - My Dying Bride (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Vakkert som bare f***!

My Dying Bride gjør selvforakt, fortapelse og ubesvart kjærlighet til noe fantastisk vakkert.

Som navnet mer enn hinter om, My Dying Bride er nede, langt nede. Så langt nede at de antakeligvis fra tid til annen plager den ondeste av alle (satan - for de som lurer) med sin evigvarende gotiske angst, med sine triste og så til de grader deprimerende sanger. My Dying Bride er selve anti-Prozac, men fy faen så vakkert dette er (banning er harry, jeg vet, men det blir helt riktig her. Dessuten kommer jeg fra Østfold, så jeg har lov!)

My Dying Bride er et band jeg har hatt i mitt hjerte en stund. Den første platen med bandet kjøpte jeg fordi søsteren til min daværende kjæreste hatet dette bandet over alt på denne jord. Hun mente at hun fikk store depresjoner etter å høre bandet i bare noen minutter, så jeg trakk straks en slutning om at et band som klarer slike ting, er et band man bør sjekke ut. Jeg ble derimot ikke deprimert, men gledelig overrasket over den jordnære (jordnær som to meter under jorda), vakre og triste, triste musikken. Mange plater etterpå er jeg om mulig enda mer fornøyd med My Dying Bride og deres dyrking av selvforakt, fortapelse og ubesvart kjærlighet.

Denne platen fører på en måte My Dying Bride enda nærmere sutre- og livskrise-kongene Portishead, et annet vakkert band fulle av hat til seg selv og en verden de ikke har valgt å leve i. Ikke at dette er trip-hop, men noe av den samme følelsen av depresjon ligger der i bunn og lurer. Og husker jeg ikke helt feil kommer begge disse bandene fra typiske industribyer i midt-England. Her er det høy arbeidsledighet, jenter sikrer fremtiden sin med å bli gravide som 14-åringer og dopet florerer. Har man vært rundt omkring i disse traktene, skjønner man godt at det blir veldig galt å synge lykkelige popsanger.

My Dying Bride er forsatt på toppen innen sin sjanger. Mange prøver å kopiere stilen deres, men jeg har ennå ikke hørt noen som nærmer seg. My Dying Bride har funnet sin formel for mange år siden, og holder hardt ved den, og det er ikke store forskjellen fra plate til plate. The Dreadful Hour er nesten lik den forrige, og den forrige er nesten lik den før der igjen og så videre. Men det gjør allikevel ingenting, dette er hva vi vil ha, og de mikroskopiske forskjellene gjør at dette er enda en plate man må ha.

The Dreadful Hour er en langspillsplate, og en ekte sådan. Her finnes det ikke en eneste singel, eller en eneste radiohit, men du blir dratt igjennom 70 minutter med angst, anger og sinne, Sangene er så dynamiske at de gir ordet en helt annen dimensjon. Det er liten vits å trekke frem enkeltsanger når dette egentlig fremstår som en helhet. Men Le Figlie Della Tempesta med sine altfor korte 10 minutter er fantastisk vakker. En annen låt man kan trekke fram er onde og mørke The Deepest of All Hearts.

De evigvarende riffene som blir hardere og hardere for så å ebbe ut i stillhet eller total aggresjon er fantastiske. Vokalen er seig, sår og vakker. Aaron Stainthorpe må bokstavlig talt kjempe seg igjennom sangene, før de enkelte ganger ender opp i grinding og death eller total fortapelse, ofte hjulpet frem av munker (som jeg personlig tror alle var med i Rosens Navn) og engler med sorte vinger med sine apokalyptiske dommedagskor.

Gitarene synger sin klagesang mens bassen guider deg igjennom fortapelsen. Trommene ligger hele tiden bak i lydbildet og støtter opp under alle de andre instrumentene. Bruken av samplere, strykere, synthesizere som på tidligere plater var veldig til stede, har blitt tonet ned. My Dying Bride står frem med et moderne og spennende lydbilde.

Jeg har nesten daglig hørt på The Dreadful Hour i litt over en måned, det er en perfekt plate å ha rundt seg når man bor der man bor, og reiser kollektivt mellom Oslo og Moss. My Dying Bride passer perfekt (eller ille bra, som vi sier der nede) som et slags soundtrack til Østfold-byene, til alle våre triste betongbygninger, til våre tomme gater og til vårt overforbruk av alkohol på en av de mange folketomme pubene våre.

The Dreadful Hour låter i sin helhet helt utrolig (ille) bra, så her er det bare å skru opp volumet, finne frem et stort svart stearinlys, en magnumflaske med rødvin, kaste kjæresten og vennene sine (hvis man har) og sette seg alene ned på gulvet i en kald leilighet i Sarpsborg sentrum. Uansett hvor langt nede du føler deg vil My Dying Bride ta deg opp igjen, for man skjønner fort at man selv er langt fra bunnen når My Dying Bride spiller opp til dans.

The Dreadful Hour er en vakker plate alle burde ha.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Neil Young - On the Beach

(Reprise)

Now I'm livin' out here on the beach, but those seagulls are still out of reach.

Flere:

The Twilight Singers - Dynamite Steps
Thelma & Clyde - White Line