cover

Fuzzy Logic

Super Furry Animals

CD (1996) - Creation

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Gitarpop / Indierock / Pop / Powerpop

Spor:
God! Show Me Magic
Fuzzy Birds
Something for the Weekend
Frisbee
Hometown Unicorn
Gathering Moss'
If You Don't Want Me to Destroy You
Bad Behaviour
Mario Man
Hangin' with Howard Marks
Long Gone
For Now and Ever

Vis flere data

Se også:
Phantom Power - Super Furry Animals (2003)
Hey Venus! - Super Furry Animals (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Super Fuzzy Animals

Ti år i år - Karlsen synser fra ettertidens utkikkstårn.

Mai 1996. Våren da all britisk musikk lød som revolusjonær musikk i våre sinn. Det året britpopen vaiet i vinden som flagget i Filmavisen, det året Oasis spilte på Knebworth for hundretusenvis av mennesker, Ewan McGregor svømte i dass og Trainspotting og choose life landet på norske kinoer, det året Underworld hadde en kolossal banger i Born Slippy, lager lager lager mega mega white thing choose a washing machine, choose a feckin’ career, i det hele tatt, choose life. Vi som lå med nesa djupt nedi NME eller Select brydde oss vel kanskje ikke så mye om hvordan det hele egentlig låt. Det viktigste var at det var ungt, at det utraderte kjip grunge og godawful eurodance, at bandet var britisk, hadde tjukk aksent, nasale røster, moppy haircuts, anorakker og gitarer. Vi fnøs av alle som maste om big beat, når de mest markante aktørene selv omtalte det som amyl house. Betingelsene var ikke mer enn middels tøffe, nåløyet var så trangt som en låvedør, og et band ble født i det øyeblikk det ble nevnt i en bisetning i en bortgjemt notis i en av de ovennevnte publikasjoner. Det var den tiden vi kom hjem med plastposene fulle av Menswear, Shed Seven, Echobelly, Urusei Yatsura, Sleeper, Mansun, Cast, Bluetones, Ocean Colour Scene, Octopus, Dodgy, Northern Uproar og trodde de var noe særegent. Og midt i posen, men likevel behørig på siden av alt annet i samlingen, vimsende rundt i sin egen galakse, et band man ikke så mye som finner nevnt i John Harris' strålende redegjørelse av britpopen, "The Last Party: Britpop, Blair and the Demise of English Rock": Walisiske Super Furry Animals. De var kanskje britpop, men opererte stort sett i en helt annen sfære.

The Furries, ja. Jeg har i grunnen ikke stort å minnes Hans Christian Andersen i petre med glede for. HC, som han yndet å kalle seg. Stort sett fant jeg ham en aldri så liten anelse slitsom, og da spesielt i spann med det siklende feet av et huleboermenneske som gikk under navnet Howard. Men HC var, av alle, hyrden som ledet meg inn i SFAs hårete verden, en grå maidag for nøyaktig ti år og tre dager siden, den gangen han var programleder på teve i et eller annet Topp 20-liknende program. Bare Gud vet hvorfor de programansvarlige på Marienlyst på den tiden hadde fått det for seg at et tidligere elektro-technoband fra Cardiff hadde noe som helst å gjøre i samme halvtime som Fools Gardens Lemon Tree og Alanis Morissette. Uansett satt jeg der, med ører og øyne så store som tinntallerkener og beskuet Hometown Unicorn, førstesingelen fra det snart forestående albumet. Og ble fanget. Det er jeg for så vidt fortsatt. Ti år senere, og jeg aner ennå ikke helt hva låten dreier seg om, annet enn at den visstnok er en tributt til en eller annen kar ved navn Frankie Fontaine, som i Frankrike sent på 70-tallet hevdet å ha blitt bortført av romvesener og siden sluppet ned midt i en kålåker, noe han et par uker senere visstnok plutselig kom i hu i det han skulle til å dyppe en bit pommes frites i en liten pappkopp med ketchup. Et sprakende, halvt mystisk og truende anslag, som siden slår over i lurvete, hakkende gitarer før den bryter ut i et avsindig storslått vers av store harmonier og allsang, håpefull falsettsang, orkestrert galskap og pur vellyd som legger seg midt i ryggmargen; det hele vidunderlig psykedelisk og mentalt utfordrende. Vissvass, javisst, men deilig ulogisk og rasende festlig vissvass.

Det samme går for så vidt også for God! Show Me Magic, albumets åpner. Hva man først legger merke til (etter det stilige coveret vel å merke) er at God! faktisk sparker i gang albumet midt i et riff. Man kastes ut i SFAs univers helt uten varsku her. Litt som å bli truffet av lynet i parken, på en helt skyfri dag. Låten, en relativt rett-på-sak synthdrevet punkpopøvelse hentet ut av SFAs mest tilgjengelige kamre, preges av absurditet, svada og ateisme, til lengst inn i rillene. I korte trekk handler det om en henvendelse til de høyere makter, en henvendelse som hittil har forblitt ubesvart: "It is a challenge to God and he still hasn't answered it, and it's been out since 1996," som Gruff Rhys påpekte for et par år siden. Sammen med gitarist Huw "Bunf" Bunford, bassist Guto Pryce, keyboardist Cian Ciárán og trommer Dafydd Ieuan smalt Rhys med dette inn på en scene tuftet på en nesten betingelsesløs dyrking av Ray Davies; selv hadde de mer vidtrekkende influenser: Beach Boys, Kraftwerk, Electric Light Orchestra, Sly and the Family Stone, Primal Scream, MC5, Gorky’s Zygotic Mynci, Underworld og en hel haug med andre. Sammen skaffet de seg således en eh… "større grunnmur å bygge hus på," som skilte dem ettertrykkelig fra resten av hopen. Der Menswears Simon White eksempelvis kom med utsagn som "At the end of the day, vast financial gain has got to be your main motive. I want a helicopter," hadde SFA aldri øye for annet enn å gjøre sine egne ting, se hvor langt de kunne bøye genrene, og utfordre seg selv og lytterne, på album etter album.

Resten av hopen, de allerede ovennevnte, hadde dessuten den ørlille disadvantage at de ikke kunne lire av seg sanger om hamstre, iskrem, forgylte og slipte frisbeer, engelske værdamer, walisiske dopsmuglere og omtåkede franske menn på enhjørninger – om mulig innenfor de samme tre minuttene - like uanstrengt som SFA. Påfølgende Fuzzy Birds er eksempelvis en samtale mellom førstegitarist Bunf og hans hamster Stavros, hvori førstnevnte priser dyret for måten det gir elektrisitet til huset sitt på gjennom en dynamo som er festet til løpehjulet, bare for å bli møtt av en brottsjø anklager:

So won't you give me some food,
I really need to get some energy in me.
Give me some,
I really need to get some energy in me.
Give me some,
To spread it on my bread. Don't you know that I spread it on my bread?

Nettopp. Men selv med slike absurditeter og søkte tankesprang unngår albumet å drukne i et hav av nonsens. SFA makter holde fokus på et eller annet forunderlig vis, gjennom skingrende gitarer, psykedeliske bakgrunnseffekter og en melodifølelse av det mer uvanlige slaget i 1996. På låter som Fuzzy Birds og If You Don’t Want Me to Destroy You lener de seg på klassisk musikk, inkorporerer så vel franskhorn som fioliner og ei lita fløyte, sistnevnte låt med den smått legendariske tekstrad ”And when the animals gather ’round you, do you ask them for the time? Or do you run away and whine?”

Mer av det samme slaget: Gathering Moss, ei fin lita glitch-vise, døsig og drømmende og med malmfull vokal – og er det ei harpe jeg hører der bak? Avslutter strålende gjør den også, med poppende orgeltoner og skjønn koring. Long Gone er albumets episke alibi, låter som et kallerop fra havet, vakkert og hypnotisk, inn og ut av patosfylte passasjer med stort orkestrert samsang og tilsvarende neddempet, sødmefylt crooning, før den til slutt ender i en skurr av buzz og forvrengt latter på et eller annet opprevet bånd. Mario Man vet jeg sannelig ikke hva handler om, men inneholder uansett bevingede ord som "Struggling in a vortex, with my jacket made of goretex, it fits wonderfully," hvilket jo er trivelig. Hangin' with Howard Marks omhandler en av Wales' angivelig mest profilerte dopsmuglere på 80-tallet, og sees også på coveret, i et mylder av farger, i negativt og positivt.

Av de mer renskårne poplåter finner vi mini-hiten Something for the Weekend, en ikke veldig tvetydig sak om helgestimulans, dog flott så det holder, og mer smittende enn norsk kjøtt om dagen, hvilket i stor grad også går for headbangeren Frisbee (I had my frisbee sharpened and honed, I had it galvanised and chromed. Decapitate your toys, my frisbee brings the noise), albumets fineste øyeblikk for egen del, et perfekt stykke stort orkestrert noiseprogpop, på samme tid snurrig, humoristisk og skamløst fengende. Bad Behaviour er nok albumets svakeste spor, mer av et regulært punktrack, og ikke så veldig interessant i det store og hele. På sistespor ut, For Now and Ever, gir SFA seg sogar arenarocken i vold, i det jeg mistenker for å være et rent piss-take på sjangeren. Uansett, det handler litt om ei værdame på ITV 1, litt om at de skal holde sammen for nå og til evig tid, hvilket de jo gledelig nok har gjort. Angivelig skal det siste minuttet simulere raseringen av et BBC-studio, men om det får man spørre andre.

Her oppe i ettertidens utkikkstårn er det selvsagt lett å sitte og synse. I dag er det lett å se at Fuzzy Logic hadde elementer i seg som skulle gjøre SFA til et langt mer holdbart band enn det aller meste annet fra samme tidsepoke. Ettertiden har vist at den var langt bedre enn det de noe lunkne kommentarene som albumet ble til del da tilsier. Da noe utelatt? Sikkert, men ikke på hva. Én ting vet jeg i alle fall: Vi tar gjerne enda ti år.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo