cover

World Against World

Silver

CD (2006) - Bad Afro / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Poppunk

Spor:
Homesick
Dogs & Locusts
The Personal Decay
Everything Means Nothing
Son of Sam
Only Boring People Get Bored
Shelter
Field of Blood
The Resting Place
Quiet Havoc
Stillborn Too Late '78
Tormentors
The Stand
Hold Fast

Referanser:
The Sex Pistols
Mötley Crüe
Trashcan Darlings
Bonk
Turboneger

Vis flere data

Se også:
White Diary - Silver (2004)
White Diary - Silver (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Face your bleeding heartache...

Feststemt i all sin dysterhet, de riffglade guttene i Silver er tilbake.

I ventetiden mellom Riot 1-2-3 EP og debutskiva White Diary (2004) hadde Silver allerede opparbeidet seg et rykte som noen av landets ledende rockehelter, uten å gjøre stort. Hype er en fin bil. Men skiva var vel minst så god som man kunne forvente, de riffet iallefall mer enn de fleste kunne skryte av her til lands, og hva gjør det vel at et band låner triks her og der når de får det til å høres såpass tøft ut.

Siden sist har det skjedd et par ting. Blant annet er ikke Emil Nikolaisen lengre fast medlem, selv om han hjelper til her også. Med all den blesten rundt hans hovedprosjekt Serena Maneesh, er det kanskje ikke så rart at tiden ikke strekker til. Silver er uansett milevis unna det Serena Maneesh driver med.

Nå har Silver kommet så langt at de nylig har feiret tiårsjubileum som band. Det er en stund siden 2001 og Riot 1-2-3, men det er da fortsatt en usedvanlig catchy låt. Den løfta også debutskiva, selv om den var i en ny innpakning. På World Against World så rekker man knapt å be om noe lignende før det treffer oss midt i trynet, særlig med The Personal Decay som i god punkånd bare såvidt rekker å passere ett og et halvt minutt før det er over - og det høres helt fantastisk ut.

De låner fortsatt i hytt og pine, men de lar det fortsatt aldri bli flaut av den grunn. Flaut overlater de derimot til avslutningen hvor de likesågreit drar igang litt køntri. Morsomt nok kanskje, men i så fall bare første gangen. Forrige gang hadde de jo powerballaden Angels Calling, som mange falt pladask for, men som jeg igjen syntes var skikkelig kjip. Det er kanskje bare ikke meningen at jeg skal like avslutningen på en Silver-skive. Hold Fast føles bare fullstendig malplassert for meg uansett, uansett hvor mye selvironi den beviser at gutta har.

Selv om det til tider kan virke som de hinter mot klassisk Sex Pistols punk, så er ikke dette et band som er redde for å låne litt fra cheesy åttitallsband som Motley Crüe og Guns n' Roses. Mye av tiden er det vanskelig å skjønne hvor nøyaktig denslags band kommer inn i bildet, men det er kanskje enda tydeligere nå enn det var på White Diary. Man skjønner i alle fall hvorfor det blir nevnt.

Sånn utenom det, så er det noe særpreget britisk over størstedelen av refrengene på denne skiva, og vi får koring som gjør at klisjéreferansene kan dras frem uten at jeg får nevneverdig lyst til det alle gangene. Bland inn litt Turboneger her nå så har du den komplette guiden til lyden av Silver. World Against World pøser på med denne type låter, som oftest med relativt monotone vers som går over i refrenger som forsøker å løfte taket. En tilnærmingsmåte som Silver beviser nok en gang at de har full kontroll på.

Skivas definitive høydepunkt ved siden av The Personal Decay er faktisk en coverlåt – hiten The Stand av åttitallsrockerne The Alarm. Orginalen er ufattelig catchy, og Silver har ikke gjort noe feil i sin tolkning, de har bare gjort den sin og det har fungert utrolig bra. Det er vel få steder man kan tråkke feil med en såpass catchy låt når jeg tenker over det. Morsomt trekk, sånt liker vi.

Det finnes band som lager låter som varer lengre enn denne skiva gjør, men det bryr man seg vel fint lite om akkurat nå. Dette er en solid oppfølger fra Silver, men jeg har en følelse av at jeg synes akkurat dette fordi jeg tar bandet litt mindre seriøst enn det de noen ganger ber meg om. Det er likevel lett å like dette: en håndfull solide låter på en usedvanlig gjennomført og stilren måte (minus Hold Fast vel å merke).

I samme stil som på White Diary, ja, men World Against World har absolutt blitt en fullverdig oppfølger. Og vel så det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

The Sea and Cake - Everybody
Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki