cover

Charlie Louvin

Charlie Louvin

CD (2007) - Tompkins Square

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Country & western / Americana

Spor:
Must You Throw Dirt in My Face
Great Atomic Power
Blues Stay Away From Me
The Christian Life
When I Stop Dreaming
Waiting for a Train
Kneeling Drunkard's Plea
Worried Man Blues
Grave on the Green Hillside
Knoxville Girl
Ira
My Long Journey Home

Referanser:
The Louvin Brothers
Johnny Cash
Doc Watson
Hank Williams

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Mens vi venter på filmen?

Charlie Louvin hyller sin bror, og markerer seg selv som en av countrymusikkens levende legender.

Charlie Louvin er en mann som både trenger og fortjener en skikkelig introduksjon. Som den ene halvdelen av countryduoen The Louvin Brothers, burde han ideelt sett vært et kjent navn for de fleste. Men slik er det dessverre ikke.

The Louvin Brothers bestod av Charlie og hans eldre bror Ira. De startet å opptre sammen allerede tidlig på 40-tallet. Med sin miks av gospel, tradisjonell country og fløyelsmyke harmonier, var de regelmessig gjester på listene over de mest spilte country-singlene på midten av 50-tallet. Faste gjester ble de også på det legendariske radioprogrammet Grand Ole Opry, som må ta mye av æren for å ha brakt den amerikanske countrymusikken inn i populærkulturen.

Å synge i harmonier var noe de hadde lært da de begge sang i gospelkor, og harmoniene var ikke det eneste de tok med seg derfra. Budskapene i tekstene deres var svært religiøse, og det dreide seg stort sett om hvordan man skulle unngå å leve i synd, og på den måten komme til himmelen. Mens Charlie levde i tråd med de kristne verdiene de sang om, befant Ira seg stadig i konflikt med sine egne ord. Alkoholisme førte til at han ble nokså utilregnelig og vanskelig å ha med å gjøre. Dette, kombinert med at rock 'n roll var i ferd med å føre countrymusikken i skyggen, førte til at duoen splittet opp i 1963.

Ira oppførte seg på mange måter som en rockestjerne, før dette en gang var et begrep. Vi snakker her om en mann som var kjent for å knuse mandolinen på scenen, mens han var full på whisky og sang om Jesus. Jeg kommer ikke på noe tøffere, gjør du? Han rakk bare å gi ut ett soloalbum, med den fantastisk ubeskjedne tittelen The Unforgettable Ira Louvin, før han døde i 1965. Ironisk nok av at en fyllekjører kjørte inn i bilen hans.

Jeg sliter med å gjøre denne oppsummeringen kort, for i denne duoens historie er det mange detaljer som det føles synd å utelukke. Og i en tid hvor både min mor og min lillebror som begge er nokså uinteressert i country, har sett Walk the Line på kino, har jeg en oppfordring til filmskaperne der ute: Lag en film om Louvin Brothers! Her er det masse bra drama å ta av, og innholdsmessig vil den nok ikke stå noe tilbake for Cash-biografien. Jeg kan jo nevne det jeg tror kunne blitt noen av mine favorittscener: Da Ira ble skutt fem ganger av sin tredje kone mens han forsøkte å kvele henne med telefonledningen. Eller da Ira kalte Elvis (som var fan av Louvin Brothers) for "white nigger". Det kunne også ha vært gøy å være vitne til arbeidet som lå bak coverbildet til albumet Satan is Real. Ira snekret her en fire meter høy djevel i tre for anledningen. Da fotografiet skulle tas var de nær en skummel ulykke da steinene på settet (som ble varmet opp av brennende bildekk) begynte å eksplodere. Dette omslaget har nok fått mer oppmerksomhet enn musikken deres noen gang fikk...

Men all dramatikk til side, så er Louvin Brothers først av alt respektert som en av de fremste duoene i countrymusikkens historie. De har vært til inspirasjon for mange, og låtene deres har blitt covret i øst og vest. At Charlie Louvin er en respektert mann, viser seg bl.a. når vi ser på hvem som har stilt opp som gjesteartister når han nå har gått i studio for første gang på over ti år. Her skulle det være navn av interesse for mange, og jeg kan jo nevne noen: Jeff Tweedy (Wilco), Kurt Wagner (Lambchop), Alex McManus (Lambchop, The Bruces), Will Oldham, George Jones, Bobby Bare og Elvis Costello. Som produsent har han med seg Mark Nevers, som også har organisert lyd for bl.a. Calexico, Bonnie Prince Billy og Lambchop.

Listen over bidragsytere er imponerende, og vil forhåpentligvis tiltrekke lyttere som ellers ikke ville sjekket ut denne plata. Denne effekten så vi jo med Johnny Cash sin American Recordings-serie. Men, rent musikalsk er det ingen av gjesteartistene som fanger veldig mye oppmerksomhet på dette albumet. Og jeg mener det som en bra ting. Gjestene bidrar med et vers eller to, og litt koring her og der, men det er Charlie Louvin som står i sentrum. Dette er med andre ord ikke en gammel mann som har bedt gjester på besøk, kun for å få hjelp til sine gjøremål. Det føles mer som at Charlie Louvin har invitert noen heldige fans og gitt de gleden av å få være med han å synge litt.

Det er kun én ny låt på dette albumet. Resten er gamle countrylåter, mesteparten høydepunkter fra Louvin Brothers' egen karriere. Her er det klassikere som Knoxville Girl, When I Stop Dreaming og The Christian Life, som forøvrig ble covret av The Byrds på deres legendariske album Sweetheart of the Rodeo.

I tillegg til å ha melodier som virkelig griper seg fast, er tekstene absolutt verdt en ekstra lytt på mange av disse låtene. Kristendom har for meg aldri virket skumlere enn når jeg første gang hørte teksten til The Great Atomic Power. Denne gangen er det også lagt på barnekor, noe som ikke akkurat gjør budskapet mindre creepy:

"Will you shout or will you cry
when the fire rains from on high
are you ready for that great atomic power"

Legg til innslag av truende støypartier, som Mark Nevers her har sørget for, og den uhyggelige stemningen er komplett. Bortsett fra dette har Nevers holdt produksjonen ganske tradisjonell og fri for fiks-faks – noe som er med på å fremheve styrken i både låtmaterialet og Charlie Louvins vokal. The Kneeling Drunkards Plea, er en av låtene som jeg føler har vunnet mest på sitt gjestebidrag. Alex McManus' koring er med på å løfte denne låta, uten at han på noen måte stjeler oppmerksomheten. Jeg blir minnet på første gangen jeg leste inni coveret til Satan is Real-albumet. Det var en setning som brente seg fast, som jeg har tenkt en del på siden. Ordene kom fra sanger George McCormick, som var med å kore på nettopp denne låta:

"You haven't lived until you've had to sing the third part of The Kneeling Drunkard's Plea with Ira and Charles Louvin"

Ok, så i følge McCormick får faktisk ingen av oss noen gang oppleve livets gave. Slike ord kan jo gjøre mang en ung sjel motløs, men med musikk så levende som dette, er jeg fornøyd bare jeg får lov til å stå på sidelinjen og høre på. Så får heller livet leves av de få som var så heldige å være på rett sted til rett tid, med rett toneleie.

Det skjer noe med sangstemmen da den eldes. Den blir som regel mørkere og får et raspete preg. Dette er kanskje noe mange sangere frykter, men i country føles det ofte kledelig, og kan være med på å gi artisten en økt grad av troverdighet. Charlie Louvin har fått noe ekstra sårt over stemmen, og dette høres spesielt i nest siste låt, Ira, som er den eneste nye komposisjonen på dette albumet. Dette er også den eneste låta der han er uten gjesteartister, og savnet etter broren kommer derfor ekstra tydelig frem.

"Ira, I still hear you.
Off in the distance, your sweet harmony (...)
Your voice is strong even though you're gone,
because I still hear your part."

Dette blir høydepunktet for min del, noe som er godt gjort i en samling av så sterke låter. For ikke å forlate oss i total tristesse, avslutter Louvin med My Long Journey Home, som selv om den handler om hjemlengsel, lokker frem knipsefingeren fremfor tårene.

Som jeg nevnte tidligere, trenger Charlie Louvin en introduksjon. Med dette albumet har han laget noe som kan fungere som en introduksjon til seg selv og Louvin Brothers. Er Louvin Brothers et ukjent navn for deg, kan du godt begynne her. Jeg bare håper at denne utgivelsen kan være med på å få flere til å oppdage flotte Louvin Brothers-album som Tragic Songs of Life og Satan is Real.

Et av mine favorittalbum fra i fjor var Solomon Burkes Nashville. Det er flere likhetstrekk mellom den utgivelsen og Charlie Louvins nyeste. Begge platene er laget av gamle helter, kjent for å kombinere gospel og country. Begge dro til Nashville med et bunke gamle sanger og en gjeng flotte gjester. Og ikke minst; begge prosjektene resulterte i en gripende, sjelfull plate. Og akkurat som jeg nå ser tilbake på Nashville som en av fjorårets favoritter, tror jeg jammen at Charlie Louvin muligens har kapret en lignende posisjon i dette plateåret for min del.

Charlie Louvin fyller 80 år 7. juli i sommer, og jeg foreslår at du sjekker ut denne plata nå, slik at du kan ta deg en kakebit med god samvittighet når dagen kommer.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Andrew Bird - Noble Beast

(Bella Union)

Så fabelaktig kan popmusikk vere. Om ein slepp til ein Bird med riktige idear, fager røyst og nystemt fiolin.

Flere:

Diverse artister - John Barleycorn Reborn – Dark Britannica
The Shins - Wincing The Night Away