cover

Testify

Phil Collins

CD (2002) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenpop

Spor:
Wake Up Call
Come With Me
Testify
Don't Get Me Started
Swing Low
It's Not Too Late
This Love This Heart
Driving Me Crazy
The Least You Can Do
Can't Stop Loving You
Thru My Eyes
You Touch My Heart

Referanser:
Genesis
Mike & The Mechanics
Tony Banks
Brian Wilson
Bee Gees

Vis flere data

Se også:
Going Back - Phil Collins (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Den lykkelige popmaestro

Phil Collins er en lykkelig mann, men blir du lykkelig av hans nye CD?

Phil Collins er en lykkelig mann, men blir du lykkelig av hans nye CD?

Svaret på spørsmålet er helt avhengig av ditt "forhold" til Phil Collins fra før av. Har mannen bak en lang rekke suksesser både som soloartist og Genesis-medlem vært "soundtrack" til ditt liv på 80- og 90-tallet, er sjansen stor for at du i alle fall vil lytte oppmerksomt til hans første nye studioalbum på åtte år. Er du svoren fan vil du ikke bli skuffet.

Det er ikke til å komme fra det faktum at privatlivet påvirker også aldrende popstjerner, og enten det er glede eller sorg, så reflekteres dette i musikken.

Phil Collins må være en håpløs romantiker, for nå er han godt i gang med ekteskap nummer tre og dertil hørende barneoppdragelse. Etter det jeg kjenner til handlet faktisk hans første soloalbum om skilsmisse nummer en, mens Both Sides (1993) handlet om den andre. Nuvel. Hvordan det så låter og griper deg som lytter er enda mer viktig...

Stikkordene er pent, ryddig og pyntelig. Phil Collins er ikke ute etter noe annet enn å lage melodier, med vekt på melodi. Han er ikke redd for verken egne eller andres klisjer, det seg være i akkorder, harmonier, programmering, stemmebruk eller tekster.

Her er vi ved Testify-albumets kjerne: Det er faktisk lett å avfeie CDen som altfor LETT. Jeg tok meg tid til å lytte inn musikken, ikke minst fordi jeg har mye mer respekt for hr. Collins enn å kun la 2-3 gjennomlyttinger være nok til å gi en konklusjon. Hvem har vel ikke opplevd at album har vokst seg store etter 10-15 ganger?

Slik er hver av de 12 sangene på Testify:

Wake Up Call. Spenstig, uptempo. Morgenlåt, som tittelen antyder. Grip dagen. Positiv. Melodisk sett i kjent terreng. Pipelyden har vi hørt fast siden Both Sides. Låten setter meg i godt humør, men refrenget er noe svakt i lengden. Man går litt lei av det, faktisk.

Come With Me. Denne kunne like gjerne vært en ballade på en Genesis-CD. Synthpad'en, gitarriffet (à la Mike Rutherford) og trommemønsteret er som klipt ut av forhistorien, umiskjennlig Collins, selvsagt. Nok en positiv sang med hensyn til budskapet. Først rundt 3.30 tar låten noe av med ekstra tromming, men selv før den tid fungerer den flate strukturen glimrende. En liten perle, dette.

Testify. Tittelsangen. Her gir Collins sin kjærlighetserklæring til sin nye kone og barn. Det er stillferdig og nært, med få akkorder. Kor og gitarer pøses på etterhvert, men låten "tar aldri av" og er med sine 6.31 kanskje tre minutter for lang.

Don't Get Me Started. Endelig litt utenfor privatsfæren. Her anklager Collins politikere og media og proklamerer sitt ståsted som en mann som vet hva han står for og hva han vil med sitt liv. Melodisk noe mer røft, men klart definert innenfor "Collins-skalaene". Her merker vi i alle fall at det er en trommeslager som har laget låten!

Swing Low. Her gjør Collins samme triks som mange ganger før, men med bedre effekt: Han repeterer samme tema på vers og refreng. På toppen av det hele gjentar han to lange refreng etter hverandre. Ikke nok med det: "in the air tonight" er en del av en setning, altså selve teksten (ikke melodien). Nattemusikk, dette. Litt vanskelig å finne budskapet, men tross melankolske akkorder er dette positivitet, igjen.

It's Not Too Late. En håpefull Collins igjen, med bittersøte toner. Repeterende melodi og noe flatt arrangement. Det høres ut som en melodi som var til gode fra Tarzan-soundtracket. Tekstmessig noe uklar, men det virker som om det handler om barndomsminner.

This Love This Heart. 808, anyone? Rolands legendariske trommemaskin og ditto lyder er verdenskjent blant annet takket være Phil Collins. Her er den igjen, med synthpad'en som bakteppe. Og det fungerer! Phil Collins synger tostemt om et tema som er ihjeltolket. Likefullt, jeg aksepterer og faller for det. Men innser samtidig at klisjefaktoren kan bli vel høy for andre...

Driving Me Crazy. Uptempo og glad-låt. "Being without you is driving me crazy" gjentas i refrenget. Jo da, her savner Phil sine kjære, og hva er galt med det? Som lytteopplevelse dog er dette middle-of-the-road. Catchy refreng, for så vidt, mens verset er langt under pari.

The Least You Can Do. Sekkepipe, lengtende akkorder, trist tekst. Mer "gammel" (eller ung!) Phil, slik vi husker ham følelsesmessig. Kanskje er det gamle minner? Uansett, dette er popballader slik jeg vil ha dem. Det er favorittlåten min på CDen, som av en eller annen grunn griper meg. Objektivt sett er det et sterkt vers og ditto refreng (samme akkordstamme) som er innenfor en "melodisk stamme" jeg har forkjærlighet for. Klisje kanskje, men etter første refrengrunde er vi i gang med trommer og gitarer. Akkurat som den beste bittersweet ballad skal være.

Can't Stop Loving You. Førstesingelen er en coverlåt skrevet av Billy Nicholls (en delvis ukjent engelsk artist tilknyttet The Who og med Beach Boys-inspirerte sanger). Tittelen har vi jo hørt hundrevis av ganger i andre sanger og temaet sier seg selv. Men dette er en aldri så liten perle, som ingen uten å studere innleggsheftet kunne ha gjettet ikke var en genuin Collins-skrevet-låt. For fremført av han blir den det. Nok en gang: Good vibrations. En sang du blir glad av. Ganske enkelt en nydelig sang.

Thru My Eyes. Nære følelser, nok en gang. Nå med tematikken hvordan man skal utvikle empati mellom medmennesker, og hva vi egentlig er på jakt etter for å bli lykkelige. Jeg synes verset er nydelig, men er noe mer skeptisk til refrenget. Likevel tar låten seg opp etter å ha gitt den noen sjanser. Rytme- og kormessig er vi i Tarzan-området igjen. Collins "luftige" trommekomp, som gjennomsyrer hele albumet, skinner gjennom. Få kan som han kombinere programmerte trommer med live tromming.

You Touch My Heart. Vuggevise. Avslappende, men veldig uspennende for meg. Dog, er du i rette modus, kan denne gi en fin avslutning på lytteopplevelsen. Melodisk er Collins innom en melodilinje vi har hørt fra ham før, men den lille vrien gjør det til en ny sang, selvsagt.

Testify er ikke et spennende popalbum. Det er trygt og kjent innenfor alle parametre, men det er også solid håndverk innenfor en poptradisjon som Phil Collins behersker mye bedre enn de fleste. Den som er villig til å anerkjenne dette faktum vil finne det vel verdt å investere i hans nye CD.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Streets - Original Pirate Material

(Warner Music)

The Streets er et aldri så lite stykke fysikk. Original Pirate Material rommer, om ikke nye, så i det minste egne lover.

Flere:

Orchestra Baobab - Pirates Choice
Paganus - Kalla