cover

The Good Times

Afroman

CD (2001) - T-Bone's / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap

Spor:
Because I Got High
Crazy Rap
She Won't Let Me Fuck
Hush
Tumbleweed
Let's All Get Drunk
Tall Cans
Palmdale
Missisippi
The American Dream

Referanser:
2 Live Crew

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Nitrist

Kjedelig, umusikalsk visvas om doprøyking og deilige damer.

Joseph Foreman, alias Afroman, har blåst nytt liv på hitlistene med singelen
Because I Got High. Med tre uker på toppen av de britiske og en solid
andreplass på VG-lista her hjemme har det vært et morsomt avbrekk fra alle svulstige kjærlighetsanger og dvaske dancelåter. Men det er også det eneste positive jeg klarer å mene om hans tredje og nyeste album The Good Times, et meningsløst prosjekt.

Afroman prøver seg på en blanding av hiphop og reggae, men med dette
resultatet er det fristende å påstå at han aldri har hørt på eller brydd seg
om hverken Bob Marley eller Public Enemy. Allerede etter få låter skjønner
lytteren hvordan resten av plata er. Med et lite unntak i den nevnte
singelen er de resterende ni en trist og uinspirerende affære. Vi må lide
oss gjennom de samme spinkle trommerytmene, elendige produksjon og
musikalske bakgrunnstemaet gang etter gang, på grensen til det irriterende. Ikke engang et sample fra Jimmy Cliffs Hitting With Music i låta
Tumbleweed hjelper på helhetsinntrykket.

Det eneste som kunne ha reddet The Good Times fra en enveisbillett til
glemmeboka måtte være noen forholdsvis oppegående tekster. Jeg krever ikke mye, de trengte ikke å være politisk korrekte, inngående samfunnskritiske eller dypt sjelfulle, men hva med litt humor i det minste...? Bare en ørliten dose selvironi hadde reddet Afroman fra å bli en komplett parodi på seg selv. Tekstene handler stort sett om hvor mye dop han røyker, hvor tøffe gutta i gjengen er, og alle de deilige damene han scorer hele tida. Jeg skal være ærlig nå og er den første til å innrømme at jeg godtar førpubertale og banale tekster fra en hvilken som helst hiphop-artist som pakker det hele inn i funky beats, fete basslinjer og svimlende produksjoner... men alt dette savnes på denne plata.

Det absolutte lavmål må være låt nr. tre She Won't Let Me Fuck med
følgende gullkorn: "...It's so frustrating being your man/ All these sexy women don't understand/ the things we need to do/ every day or two/ like take you home baby and make sweet love to you/ but you won't let me fuck/ you say the mood ain't right..." og så videre. men det spiller ingen rolle, han kunne like godt ha skreket ut at kvinner hører hjemme på kjøkkenet, for denne suppa er så kjedelig at jeg knapt gidder bry meg uansett.

Det er selvfølgelig en advarsel om grovt språkbruk og upassende innhold på coveret, men jeg synes synd på de fjortenåringene som skal prøve å lage opprør i heimen ved å spille denne plata høyt fra gutterommet. Riktignok sier Afroman "fuck", og det opptil flere ganger, men dette er tannløs fabrikert idioti og du provoserer mora di mer med å sette på siste til Cliff Richard. Garantert.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rockettothesky - Medea

(Trust Me)

Iskald og stemningsfull tragedie, fra en musikalsk dramaturg som ikke bare kjenner teorien, men også kan spille musikken.

Flere:

Ghostface Killah - Fishscale
Anne Marie Almedal & Erik Honoré & Jan Bang & Nils Chr. Moe-Repstad - Going Nine Ways From Wednesday