cover

The Carnegie Hall Concert

Keith Jarrett

2 x CD (2006) - ECM / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Fri-improvisasjon / Modern creative / Avantgarde

Spor:
Part I
Part II
Part III
Part IV
Part V


Part VI
Part VII
Part VIII
Part IX
Part X
The Good America
Paint My Heart Red
My Song
True Blues
Time On My Hands

Referanser:
Chick Corea
Joe Zawinul
Herbie Hancock
Bill Evans

Vis flere data

Se også:
Radiance - Keith Jarrett (2005)
My Foolish Heart - Keith Jarrett (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Kunst

Rembrandt malte blant annet en mengde selvportretter, Keith Jarrett gir blant annet ut en mengde soloplater.

Keith Jarretts merittliste vil trolig aldri ta slutt. Han har nå så ufattelig mange utgivelser på samvittigheten at det nesten ikke er vits å holde noen telling lenger. Men den tiende solokonserten som gis ut på ECM er enda en bekreftelse på at dette er mye av hva Jarrett driver med; han gir ut konsertopptak.

Det er ikke stort mer enn et år siden Radiance, en dobbelplate med opptak fra Tokyo, var å få kjøpt fra lettest tilgjengelige hylle i butikken. Nå er det The Carnegie Hall Concert som står der, og den er ikke så langt unna det man fikk da. Denne doble platen med opptak fra New York består nemlig også av en del "deler", Part I til Part X, men den vesentlige forskjellen her er at Jarrett legger til noen standardlåter. For ordens skyld bør det nevnes at Radiance er et opptak fra 2002, mens dette er fra 2005.

Den som kjenner litt til pianistens karakter og stil de siste årene, vet nok hva også denne utgivelsen går ut på: I løpet av en solokonsert hopper som regel Jarrett fra noe som ligner kontemporær kunstmusikk via rungende gospel til jordnær standardlåttolkning. Rent objektivt, slik som her i skriftlig form, kan det se ut som han har kjørt seg fast i et spor, men i spilleren aner vi likevel en utvikling. Muligens litt liten, men den er der.

Konserten fra Carnegie Hall er en spennende session, og kvaliteten på både helhet og detaljer er upåklagelig. Sammenlignet med Radiance er Jarrett en tanke mer strukturert her, dessuten er ECM litt mer gjennomtenkt i produksjonen. Det er på en måte lettere å være mottaker av selve musikken nå.

Det er altså improvisasjon som står i høysetet, og Jarrett har jo et stort fokus på dette med at jazz er best improvisert. I sine liner notes til trioskiva Inside Out fra 2001 nevner han for eksempel hvor viktig det er å gå på innsiden av både seg selv og ting generelt for å se hvordan det fungerer - litt flåsete kan man si at reparatøren åpner vaskemaskinen for å fikse skittentøyet, mens Jarrett åpner seg selv for å fikse musikken. Spontaniteten skinner uansett godt gjennom alle delene fra Part I til Part X, som jeg går ut fra er helimproviserte. I denne utgivelsen har han ikke noen liner notes som sier noe om hvordan han har tenkt denne gangen, men jeg tror ikke jeg tar så mye feil hvis jeg sier at hoveddelen av konserten er et lite tilfeldighetsspill.

Og dette tilfeldighetsspillet er spennende saker. Begrepet kunstmusikk omfavner som regel notert musikk, nedskrevet av en komponist, men akkurat uttrykket behøver ikke komme fra noe noteark. Det er ikke til å komme bort fra at Jarrett anno 2005 minner om kunstmusikk fra 1900-tallet, ofte med et hint til impresjonisisme. Klanger bestående av både akkorder i spredt leie, clusterakkorder, rolige melodier og frenetisk fingring på klaviaturet klinger ut fra Steinway-flygelet og viser at kunstneren ikke må sitte med penn og papir for å oppnå genierklæring; geniet kan såvisst ta del i formidlingen. Om Jarrett er et geni eller ikke får nok ettertiden avgjøre, men en pompøs pianist fortjener dog pompøse ord.

Keith Jarrett sett under et bærer preg av motstykker. Han skriker ofte ut med spisse kanter og ville digresjoner, men som ved så mange tidligere utgivelser kan jeg heller ikke denne gang unngå å la meg fascinere av hans harmoniske malerier. Part III er for eksempel et kunstverk i seg selv. Enkelt motiv, rolige farger. Enkel bass, rolig fargelegging i toppen. Med et oversiktlig og tonalt sentrum beveger han seg langsomt fremover med en meditativ undertone og viser en enorm sensitivitet i ethvert anslag og envher frasering. Og dette er bare én av Jarretts flere gode sider.

Spennvidden er altså stor når man går i dybden, eksempelvis skiller den reinspikka gospelaffæren Part VII seg ut i Jarretts frie natur. Dessuten fungerer de fem siste sporene på disk to nærmest som en kompensasjon for alt det frie som har blitt spilt i løpet av konserten. Etter applausen å dømme går han av og på scenen for hvert nummer, og i løpet av disse fem stundene ved pianoet kan man ane en tilbakeskuende tendens. Spesielt er andre låt ut, Paint My Heart Red, en indikator på at han ikke har glemt hvordan han kompet på syttitallet. My Song har på sin side blitt misbrukt på det groveste av NRK til presentasjon av værbilder i Frokost-TV, men når Jarrett her tar den frem, drukner morgentåka over Oslo og gråværet fra Førde i en fabelaktig og fascinerende melodiføring. True Blues holder hva tittelen lover, og boogiewoogiekompingen humper av gårde så man nesten begynner å lure på hvilke grenser denne mannen egentlig har.

På samme måte som at Pat Metheny ikke greide å begrense seg på åttitallet hva harry låter angår, har Jarrett tilsynelatende ingen sperrer her. Kalaset avsluttes med Time On My Hands, hvor han går tilbake til den mer avbalanserte stilen, slik han også startet ekstranummerserien med The Good America.

Ved slippet av denne cden tenkte jeg muligens det mange andre også tenkte: "Nå igjen?". Keith Jarrett nærmest spyr ut plater og dette kan nok tolkes flere veier. Hva vil han? Hvorfor bør vi kjøpe nettopp denne platen i stedet for en av de mange andre som på mange måter er temmelig like?

The Carnegie Hall er en kompleks plate. Riktig nok er det bare ett instrument her, men han som sitter ved tangentene presterer likevel å gi fra seg noe som fester seg dypt i et menneskesinn. Jeg vil gjerne kalle det kunst.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky

(Jazzaway)

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

Flere:

Mats Eilertsen - Flux
Information - Biomekano