cover

Five Leaves Left

Nick Drake

CD (1969) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folkpop / Kammerpop / Visepop

Spor:
Time Has Told Me
River Man
Three Hours
Way to Blue
Day Is Done
'Cello Song
The Thoughts of Mary Jane
Man In a Shed
Fruit Tree
Saturday Sun

Referanser:
The Incredible String Band
Fairport Convention
Fred Neil
John Martyn

Vis flere data

Se også:
Bryter Layter - Nick Drake (1970)
Pink Moon - Nick Drake (1972)
Made to Love Magic - Nick Drake (2004)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


O. Drake

Five Leaves Left er et debutalbum du simpelthen ikke kan unngå.

Nick Drake var bare drøyt tyve år da Five Leaves Left fant veien til platebutikkene i september 1969. Til tross for generell positiv omtale i britisk presse, er det ikke før i de senere årene at den har fått status som fortjent. Five Leaves Left er en fantastisk plate, som debutalbum er den helt unik.

Five Leaves Left er Drakes høstplate, og det er nok hans mest umiddelbare utgivelse. Den kunne gjerne blitt stående i par med mye annen kvalitetssikker britisk folkinspirert rock på den tiden, men platen har på magisk vis beholdt en tidløs, melankolsk sjarm få andre plater er forunt.

Alle sporene her var grovt sett ferdige før Drake gikk i studio. Harry Robinson (River Man) og vennen Robert Kirby (Way to Blue, Day Is Done, The Thoughts of Mary Jane og Fruit Tree) fikk ansvar for å legge på strykere. I tillegg er dyktige musikere som Richard Thomspon (Fairport Convention), Danny Thompson (Pentangle) og Clare Lowther (The Strawbs) hentet inn til samspill. Produsent Joe Boyd, som var en av få med et nært forhold til Drake, visste å behandle hans låter med respekt, og fortjener mye av æren for at Five Leaves Left endte opp som Drake selv ønsket; inspirert av Randy Newmans arrangementer (sjekk hans debutalbum fra 1968), men uten å fjerne fokus fra hovedpersonen selv.

Tittelvalget Five Leaves Left har blitt diskutert en del. De to mest plausible forklaringene gir uansett begge mening i forhold til selve innholdet. Tittelen er navnet på en novelle av amerikaneren O. Henry. Den omhandler håpet til den dødssyke idet han ser fem eføyblader fra sykehussengen. Mannen tror han vil dø da det siste bladet faller, men overlever natten på grunn av at det siste bladet er påmalt. Five Leaves Left er også påminnelsen man får mot slutten på rizzla-papiret. Drake var nok velkjent med både O. Henrys verker (han studerte litteratur) og bruken av tobakkspapir (legg for eksempel merke til henvisningene til "Mary Jane")

De tre første låtene her kan ta pusten fra den mest kyniske kritiker. Time Has Told Me er en glitrende åpningslåt. Nick Drake markerer seg fra første øyeblikk som en fantastisk gitarist og vokalist, og fremstår som langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Om de tekniske termene kan jeg ikke si så mye, annet enn at få har klart å kopiere Drakes hvileløse spillestil. Hans stemme hever seg aldri, men har en nobel, høflig tone som tvinger lytteren til å lytte. Richard Thomspsons gitar gir dessuten låten et "countrypreg" som gjør at den skiller seg litt fra Drakes andre viser.

River Man er en av verdens vakreste låter. Den huskende melodien, stemmen som drar ordene til bristepunktet, strykerne som ligger som tåke over vannet... Den er kanskje Nick Drakes mest definitive øyeblikk, og en seier i koplingen mellom orkesteret og gitaristen selv. Three Hours er en av mine favorittlåter. Den rullende stilen er litt typisk for Drake. Melodiene er ikke lette å fange, og mange har sett på ham som mer en bærer av den franske stilen (chansons) enn den britiske. På Three Hours bør samspillet mellom bassist Danny Thompson og Drake fremheves. Når så Rocki Dzidzornu hjelper til med congas og skaper suggererende rytmikk, så kunne den gjerne vart tre timer for min del.

Blant de andre suverene låtene her er det verd å minne om Day Is Done, Saturday Sun og 'Cello Song - alle i fin harmoni mellom den enslige gitaristen og strykerne som vennlig kjæler med hans sterke melodier. Bare en låt trekker inntrykket noe ned, nemlig den litt traurige blueslåten Man in a Shed. Sett under ett, er det likevel en ubetydelig svakhet.

Tekstene holder som vanlig høy Drake-standard, men bærer likevel litt preg av hans unge alder og følsomme sinn, og ikke minst klassisk dannelse. Her er finnes referanser til både Wordsworth, McNally, pot og kostskoledrømmer. Isolert sett er de ikke mesterverk, men kombinert med musikken får de en ny dybde og mening, som hever de over alminnelig pubertalt svermeri.

Denne platen inneholder noen av Nick Drakes aller fineste øyeblikk, og det var en plate som bar bud om at en ny, stor låtskriver var født. Nå ville Drake det ganske annerledes, men det tar ikke magien bort fra resultatet. Denne remastrede utgaven er i tillegg utstyrt med originale bilder, tekster og glimrende lydgjengivelse. Five Leaves Left er en plate ingen seriøse musikkelskere egentlig kan være foruten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

(Domino)

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere:

Gerd og Otto - Et Luftslott på Månen - Kapittel 1: 1934-1948
My Dying Bride - The Dreadful Hour