cover

Don't Believe the Truth

Oasis

CD (2005) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Poprock / Rock'n'Roll

Spor:
Turn Up the Sun
Mucky Fingers
Lyla
Love Like a Bomb
The Importance of Being Idle
The Meaning of Soul
Guess God Thinks I'm Abel
Part of the Queue
Keep the Dream Alive
A Bell Will Ring
Let There Be Love

Referanser:
The Beatles
The Rolling Stones
The Kinks
The Jam
The Stone Roses
Stereophonics
Supergrass

Vis flere data

Se også:
Heathen Chemistry - Oasis (2002)
Heathen Chemistry - Oasis (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Har fortsatt troen på pur rock n' roll

Presset er betraktelig mindre og friheten desto større.

For 10 år siden hadde Oasis verden i sin hule hånd. Debuten Definitely Maybe (1994), etterfulgt av gjennombruddet Morning Glory (1995), skapte et voldsomt rabalder og en britpopmania verden ikke hadde sett siden The Beatles.

Berømmelsen ble ikke mindre av kranglingen mellom Gallagher-brødrene, hyppige skandaler og mediakrigen mot Blur. Oasis var på et kort tidspunkt verdens største band. Helt siden den gang har fallet sett ut til å være bunnløst. Spøkelsene fra Manchester begynner å dra på årene og resten av verden venter ikke lengre på at de finne tilbake til glansperioden. Det betyr ikke at de ikke har prøvd. Forrige forsøk, Heathen Chemistry (2002) var et album uten sjel og helhet, og et desperat forsøk på å samle sammen flest mulig radiovennlige "hitlåter" for å berge et synkende skip. Dessverre for Oasis stemte ikke kjemien i låtene med samtiden. Nå som skuta har sunket, har de også sluttet å tenke på fortiden. Don't Believe the Truth er laget av fire musikere som ikke lenger dveler ved det forgangne, men som simpelten skriver låter fordi de rett og slett elsker rock n' roll.

På laget har de produsenten D. Sardy, som også produserte Hot Hot Heats Elevator (2005), en av undertegnedes personlige favoritter av året. Den tidligere trommisen Alan White har forlatt bandet og Oasis har valgt å ikke erstatte ham. Og for å helle bensin på bålet når det gjelder Oasis' paralleller til Beatles, spiller Zak Starkey, sønn av Ringo Starr, trommer på brorparten av sporene. Sjefen selv og storebror Noel Gallagher har i større grad overlatt spakene til de resterende medlemmene Gem Archer, Andy Bell og lillebror Liam Gallagher. Selv står han for fem av de elleve låtene på skiva. Liam kan krediteres for tre, Andy Bell for to og Gem for én. Noel har kanskje innsett at dette er måten man tilfører bandet ny energi.

Åpningslåten Turn Up the Sun, for øvrig skrevet av bassist Bell, er et godt eksempel på nettopp tilførsel av ny energi. En intro bestående av harmonisk gitarspill etterfulgt av eksplosiv rock n' roll som avsluttes med et enda mer harmonisk gitarspill får Oasis til å framstå som noe helt nytt og annerledes igjen.

Liams sukkersøte damesjarmør Love Like a Bomb og sympatiske Guess God Thinks I'm Abel, stadfester at også lillebror er en god låtskriver. På Velvet Underground/Bob Dylan-inspirerte Mucky Fingers er Noels vokal nesten ugjenkjennelig. Spektakulære The Importance of Being Idle tar et kvelertak på alle rykter om at storebror Gallagher er utbrent. Den bekveme gitarsoloen og trommingen midtveis minner litt om The Kinks. Det er både litt steinalder og psykedelia på en gang. Avslutningen Let There Be Love, en sang som ble forkastet under innspillingen av Standing On the Shoulders of Giants (2000), og som Noel hevder tok 7 år å spille inn, har nå endelig fått plass på Don't Believe the Truth. Tekstene er omskrevet og sistesporet er den mest briljante "duetten" med brødreparet siden B-siden Acquisce. Det må nevnes at mange av sporene på albumet kunne like godt vært Oasis' B-sider på midten av nittitallet. Men husk at det er en grunn til at hvorfor sanger ender opp som B-sider!
Resten av albumet, med unntak av singelen Lyla, er dessverre preget av dette, noe som gjør Don't Believe the Truth bare til en behagelig skive å høre på. Verken mer eller mindre.

Noel Gallagher har tydeligvis skjønt at Oasis er på sitt beste når ingen forventer seg noe av dem. Tiden da Noel satt dopet på et hotellrom og skrev alle låtene med et enormt forventningspress er forbi. Man får verken en ny Live Forever, Supersonic eller Wonderwall, for den saks skyld. Men man får et band der ansvaret og byrden blir fordelt mellom medlemmene. Deres sjette studioalbum er et album hvor hitene uteblir, mens rendyrkingen av pur rock n' roll reiser seg og blir meget sentral. Disse gutta har ikke mye annet å foreta seg om dagene enn å tusle rundt og snekre sammen låter i studio for å hylle sine helter. Don't Believe the Truth har til tider meget gode kvaliteter, helheten er tilstede, men når bare litt over halvparten av låtmaterialet kan klassifiseres som godt, så kommer man ikke så langt. Lydbildet er riktignok mye mer avslappet enn på lenge og dermed også behageligere for ørene.

Gutta har innsett at arroganse og hovenhet ikke fungerer like godt som for 10 år siden. De har blitt voksne.

comments powered by Disqus

 



Ragnar Holst Larsen
2005-06-02Bra anmeldelse!

Det er den første norske anmeldelsen jeg har lest som faktisk handlet om plata og ikke om alt annet, veldig enig med deg i tillegg. Jeg står i evig gjeld til Oasis, det var de som fikk meg musikkinteressert i ung alder og viste veien videre til The Smiths, Stone Roses, Jesus & The Mary Chain, The Clash og ikke minst resten av Creation juvelene. Selv om denne plata ikke når helt opp til gamle høyder så var den meget behagelig bekjentskap og milevis bedre enn den litt triste Heaten Chemistry.

Ragnar Holst Larsen
2005-06-02Men...

..En ting, En rekke av B-sidene fra nittitallet var fullt på høyde med den som dukket opp på albumene.

Rockin Chair
Acquisce
The Masterplan
Step Out
Fade Away
Listen Up
D'yer Wanna Be A Spaceman?
Underneath The Sky
Half The World Away

Som alle er på b-side samlinga The Masterplan.

Vidar Tran
2005-06-06B-sider

Først vil jeg takke for alle tilbakemeldinger. De setter jeg virkelig pris på! Og så blir jeg selvfølgelig ekstra glad hvis de er positive.
Det er riktig som du skriver Ragnar. Usedvanlig mange av B-sidene på nittitallet var potensielle A-sider. Alle låtene du nevner er gode og det hadde heller ikke vært noe vanskelig for meg å nevne et par til.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo