cover

Songs of Love and Hate

Leonard Cohen

CD (1971) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / Pop

Stiler:
Vise / Folk / Singer/songwriter

Spor:
Avalanche
Last Year's Man
Dress Rehearsal Rag
Diamonds in the Mine
Love Calls You By Your Name
Famous Blue Raincoat
Sing Another Song, Boys
Joan of Arc

Referanser:
Joni Mitchell
Bob Dylan
Townes Van Zandt
Nick Drake

Vis flere data

Se også:
Ten New Songs - Leonard Cohen (2001)
Live at the Isle of Wight 1970 - Leonard Cohen (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Skjønnhet og desperasjon

Rockelyrikeren Leonard Cohen når med sitt tredje studioalbum i 1971 et bunnpunkt i stemningsleie, men et høydepunkt i syntesen mellom lyrikk og musikk

Den kanadiske dikteren og musikeren Leonard Cohen (f. 21. september 1934 i Montreal), var 33 år gammel da han platedebuterte i 1968 med LPen Songs of Leonard Cohen. Han debuterte som lyriker allerede som 22-åring, men det å sette musikk til egne dikt endret Cohens status fra talentfull forfatter til populærkulturelt ikon og guru for 68-generasjonen, først og fremst i Europa. Særlig Bob Dylan hadde ryddet vei for syntesen mellom poesi og rock, og Cohen ble tatt vel imot da han sang med Joni Mitchell på Newport-festivalen i 1967. Derfra var veien kort til platestudio, og Cohens første plate ble etterfulgt av den kritikerroste Songs From a Room (1969). Begge disse platene står fortsatt som høydepunkter i kanadierens karriere, og i 1971 fulgte albumet Songs of Love And Hate. Det ble spilt inn i Nashville etter en turné som inkluderte et knippe konserter i USA, samt syv europeiske hovedsteder og Isle of Wight-festivalen foran 100 000 tilskuere. Albumet oppnådde skuffende salgstall i USA, men i Europa gikk det mye bedre. Følelsesmessig ble Songs of Love And Hate Cohens kanskje mest intense album noensinne.

På Songs of Love And Hate behandles alle Cohens favorittmotiver: død og religion, seksualitet og kjærlighet, visdom, eksistens og poesi. Sangene er generelt lengre enn tidligere, testene mørkere og mer ambisiøse, og albumet representerer således en viss dreining som skulle prege også hans senere arbeid. Forholdet mellom skjønnhet og desperasjon, kjærlighet og poesi, mellom kjærlighet og hat tematiseres, hele tiden i en briljant sammensmeltning mellom musikk og lyrikk. Mer enn noe annet er det Cohens stemme som skaper denne syntesen. Hans dype og intense røst, autoritær og alvorlig, understreker den melankolske stemningen, forsterker angsten, og skaper et album fylt av ensomhet og desperasjon. På Songs of Love And Hate synger Cohen dessuten bedre enn før, og er slik sett bedre i stand til å formidle egen lyrikk.

Videre bidrar gode arrangementer og fornuftig produksjon til albumets karakter. Produsenten, Bob Johnston, var også en del av Cohens band - The Army - på denne tiden, men til tross for bandets tilstedeværelse er det Cohens akustiske gitar og stemme som dominerer det organiske lydbildet. Andre instrumenter og musikere brukes på en intelligent måte til å fylle inn og poengtere stemninger. Mest hørbart er bandet på Diamonds in the Mine og Sing Another Song, Boys.

Ellers er det utenfor denne tekstens rammer å skulle analysere Cohens sanglyrikk. Til dette kan for eksempel Erling Aadlands omfangsrike essay The Lost Canadian heller anbefales (følg weblinken). Det er ingen forutsetning å være opptatt av tekst for å kunne sette pris på Songs of Love And Hate, men det er de øyeblikk der musikalske og lyriske virkemidler smelter sammen til noe større, i en slags synergi, som gjør albumet til et av Leonard Cohens fremste. Dette skjer for eksempel på Famous Blue Raincoat, kanskje en av Cohens beste låter noensinne, og det skjer på albumets siste spor, Joan of Arc, hvor Cohen delvis snakker frem teksten akkompagnert av sin egen syngende stemme som et lavere ekko, hele tiden ledsaget av sin egen sørgmodige gitarrytme. I bakgrunnen høres nynnende kvinnestemmer som en kontrast til Cohens uslipte stemme og en diskret, men elegant effekt fra blåseinstrumenter. Det hele integreres med en fantastisk tekst formet som en samtale mellom Jeanne d'Arc og et mannlig jeg som personifiserer ilden som tar henne i sitt dødelige favntak.
Siste vers:

It was deep into his fiery heart
he took the dust of Joan of Arc,
and then she clearly understood
if he was fire, oh then surely she must be wood.
I saw her wince, I saw her cry
I saw the glory in her eye.
Myself I long for love and light,
but must it come so cruel, and oh so bright?

comments powered by Disqus

 



St. Einar
2007-02-23enig, så enig

De 3 første skivene til cohen er et must i enhver plate-samling, folk bør se tilbake i katalogen hans.. han er så mye mer enn -first we take manhattan og hallelujah

synd han ikke har fått mer cred for det tidligere arbeidet, må si det.
så bra du blåser liv, Dag
snakker jo tids-epoken med go' releaser både fra cohen, drake og buckley, så.. gullalder i min bok

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo