cover

Superwolf

Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney

CD (2005) - Drag City / Domino / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Singer/songwriter / Countryrock

Spor:
My Home Is the Sea
Beast For Thee
What Are You?
Goat and Ram
Lift Us Up
Rudy Foolish
Bed Is For Sleeping
Only Someone Running
Death In the Sea
Blood Embrace
I Gave You

Referanser:
Palace Brothers
Songs: Ohia
Red House Painters
Nick Drake

Vis flere data

Se også:
Ease Down the Road - Bonnie Prince Billy (2001)
I See a Darkness - Bonnie Prince Billy (1999)
Master & Everyone - Bonnie Prince Billy (2003)
...Sings Greatest Palace Music - Bonnie Prince Billy (2004)
...Sings Greatest Palace Music - Bonnie Prince Billy (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Noe er litt feil

Jeg skulle gjerne skrevet at dette er Bonnie Billy slik vi helst vil ha ham...

Jeg skulle gjerne skrevet at dette er Bonnie Billy slik vi helst vil ha ham, med skjegget i postkassa, pikken hengende ut av buksa mens han lurer på hva i alle dager det var som gikk galt med denne jenta også. Så kunne jeg fortsatt og skrevet at "Superwolf" får meg til å tenke på de gode gamle platene til Palace Music, da Oldham vekselvis hylte, hulket og hvisket desperate sanger om død, sex og kjærlighet.

Jeg kunne skrevet at Matt Sweeney var akkurat det musikalske tilskuddet prinsen trengte, at hans sirkulære og nedadstigende gitarlinjer, sammen med de effektivt dynamiske, men sjeldne trommeutbruddene var en perfekt kompanjong til skjegge-Wills tanker om samlivsbrudd og menneskenes iboende destruktivitet. Og jeg ville nevnt noe om at den tilsynelatende merkelige overgangen fra Billy Corgans band Zwan til dette egentlig ikke er så merkelig; Oldham og Sweeney har spilt mye sammen live tidligere, og Sweeneys fabelaktige akustiske versjon av Iron Maidens "The number of the beast" var det beste Zwan noen gang presterte.

Ærlig talt så hadde jeg lyst til å mene alt dette. Jeg har lyst til å mene alt mulig positivt om alt Will Oldham foretar seg.

På samme tid kunne jeg godt tenkt meg å skrive at dette er triste greier, at det er bare å føye William opp på lista over tapte helter som aldri vil bli i stand til å tangere sine store øyeblikk. Jeg kunne skrevet at plata er kjedelig, statisk og stillestående. At det kanskje ikke var noen god idé å la denne Sweeney ta seg av all musikken, at jeg ikke skjønner meg på Oldham lenger. Har han mistet den underfundige galgenhumoren, og hvor har det blitt av hylet?

Men ingen av disse alternativene ville vært ærlige."Superwolf" engasjerer meg sånn passe.

En stund hadde jeg det for meg at grunnen til at jeg ikke helt kunne la meg gripe var at jeg ikke hadde klart å få tak på hva den egentlig handlet om. "I see a darkness" handler om død og depresjon, "Ease down the road" handler om sex og utroskap, mens "Master and everyone" rett og slett handler om hengivenhet og kjærlighet av den domestiserte typen. Men hva handler "Superwolf" om?

Førstesporet kunne kanskje få en til å tenke at Oldham hadde tatt for seg et annet av de store litterære temaene: havet. Det hadde jo vært passende. Men litt dypere graving sendte meg heller i retning av at dette er en slags oppbruddsplate, at ting har gått ettertrykkelig til helvete med den domestiserte kjærligheten fra "Master and everyone". I så fall skal superulven kanskje symbolisere Oldhams ødeleggende indre egodriv som alltid gjør at han ender opp ensom og forlatt; en ulv. Både glupsk og ensom. Og det at havet er der han hører hjemme, skal vel da bety at han ikke kan holdes fast, han må drive rundt på havet.

Denne innsikten (eller forsøk på innsikt) hjalp litt, det ga plata en krok å henge på. Men jeg klarer fortsatt ikke gi meg helt hen. Jeg kan fryde meg over Sweeneys mange gitardetaljer og den åpne, men tette produksjonen. De kontrollerte detonasjonene i for eksempel "Goat and ram" gir meg tidvis litt kalde gys av den gode sorten, og den lange, meditative "Blood embrace" er veldig kraftfull. Og den fineste av dem alle er kanskje den akustiske "Only someone running".

Men det er noe som mangler. Noe som er litt feil.

Kan det være det jeg antydet over her, at Oldham har glemt hvordan man hyler og hulker slik at man virkelig, virkelig tror på det? Er "Superwolf" for statisk og forsiktig? Kan det være at melodiene rett og slett ikke er gode nok? Eller er det meg det er noe galt med?

Nei, jeg blir ikke helt klok på dette.

Det store problemet med Will Oldham er jo på sett og vis at lista er lagt så utrolig, forbanna, usannsynlig høyt. Hvordan kan noenting noen gang måle seg med "New partner" eller "I see a darkness"? Kanskje det er der den lille skuffelsen min sniker seg inn. Med det i tankene plusser jeg litt på karakteren jeg har lagt opp til så langt, og setter meg og furter til "Viva last blues".

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: