cover

Koko Taylor Deluxe Edition

Koko Taylor

CD (2002) - Alligator / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues / Rhythm & blues

Spor:
I'm a Woman
Beer Bottle Boogie
Born Under a Bad Sign
Mother Nature
Hey Bartender
I'd Rather Go Blind
Man Size Job
Let the Good Times Roll
Voodoo Woman
Wang Dang Doodle
Stop Watching Your Enemies
Sure Had a Wonderful Time Last Night
Come to Mama
Time Will Tell
Blues Hotel

Referanser:
B.B. King
Muddy Waters
Howlin' Wolf
Buddy Guy
Albert King
Son Seals
Keb' Mo'

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Bluesens dronning i utsøkt utvalg

Den mest sjelfulle og kraftfulle tolkeren av klassikerne fra Chicagos bluestradisjon.

Som Aretha Franklin er souldronningen er Koko Taylor Chicago-bluesens dronning. I løpet av en karriere som har strukket seg over førti år, har hun tryllet fram ekte blå toner på scener i alle verdensdeler, fra de minste barene rundt Chicagos sørside til gigantiske bluesfestivaler. Selv i dag holder hun over åtti konserter i året - uten å holde tilbake verken noe av sjelen eller kraften i tolkingen av bluesens klassikere.

Jeg opplevde henne en søndag ettermiddag under bluesfestivalen på Notodden i 1993. Hun fylte den gigantiske, nedlagte fabrikkhallen Sliperihallen nærmeste helt alene, både gjennom sin enorme stemmeprakt, unike og uforbeholdne innlevelse, og sin helt personlige utstråling som nådde hver en krok i salen og hver en tilhører. Fra det øyeblikket hun trådte fram på scenen og tok mikrofonen og begynte å synge, hadde hun hele salen i sin hånd. Etter en festival full av høydepunkter, ble hun et selvfølgelig og ubestridt høydepunkt på festivalens siste dag, fra den første strofen hun generøst leverte til oss bluesmette som hadde benket oss i salen.

Hun er et klassisk eksempel på en artist som gikk til gospel, men ble bergtatt av blues. Til forskjell fra de fleste bluesartistene ble hun født til velstand i en familie som hentet utkommet fra aksjeutbytte, men plater av Bessie Smith og Memphis Minnie og radioshowene til B.B.King in Memphis forførte den unge gospel-artisten til å snu den forkynnende gospelmusikken ryggen og til å bli bluestolker. Selve Satans musikk på den tid. Hennes far påla henne å holde seg til gospel, men unge Koko Taylor hadde fått sitt kall - som bluestolker. Allerede som tenåring begynte hun å utforske bluesen med sin bror på hjemmelagde bluesinstrumenter.

Hun stakk av hjemmefra og kom til Chicago som 18-åring sammen med sin kommende ektemann Robert "Pops" Taylor. Han tok arbeid på en fabrikk og jobbet doble skift, mens hun begynte som hushjelp for å tjene til livets opphold. De to tilbragte kveldene på barene på sørsiden av Chicago og lyttet til lokale bluesstørrelser, og til Chicagobluesens to høvdinger: Muddy Waters og Howlin' Wolf. Da disse bluesstjernene fra Chicagos femtitall først hadde hørt hennes enorme rå og kraftfulle stemme, ble hun en hyppig gjest på scenen under deres opptredener. Sangskriveren og produsenten Willie Dixon fikk høre henne en kveld og sendte henne sporenstreks til Chess Records. I 1966 slo hun gjennom blant svarte bluestilhengere med Dixons sang Wang Dang Doodle. Det ble opptakten til en karriere som fortsatt ruller på stadige nye turneer, og som sendte henne umiddelbart på turne rundt i USA og til Europa.

På tampen av sekstitallet fikk Chess Records nye eiere, og Koko Taylor var plutselig uten plateselskap. Hun fortsatte å opptre, vanligvis med gjesteopptredener sammen med sin venn Mighty Joe Youngs band. Hun ble under en av disse opptredene oppdaget av Bruce Iglauer på Alligator Records og har siden vært på dette plateselskapet.

Hennes repertoar spenner over uttrykksfulle, vare og kraftige tolkninger av rolige bluesballader til unike versjoner av raske r'n'b-klassikere hvor hun legger inn et trøkk i tolkningen og framføringen som ingen kan gjøre som henne. Nå har Alligator laget samlealbumet Koko Taylor i sin Deluxe Edition serie. Her har de plukket perler fra en rekke av hennes tidligere album, og størrelsene fra bluesens stjernegalleri kommer på rekke og rad som B.B.King, Buddy Guy, Albert Collins, Son Seals, Lonnie Brooks, Carey Bell, James Cotton, Johnnie Johnson, Kenny Wayne Shepheard, Keb' Mo og Pinetop Perkins.

Hun starter med en omskriving av klassikeren I'm a man, som i hennes versjon heter I'm a Woman. De rolige rytmene gir virkelig rom for hennes uttrykksfulle og kraftige stemme. Hennes versjon gjør Spencer Davids Groups versjon fra 1963 med den 17-årige Stevie Winwood på vokal og orgel til en tynn innspilling i forhold. Selv Chicagos enorme versjon som herjet på hitlistene et tiår seinere, blir tamme greier sammenlignet med Koko Taylor. Hun leverer også en sterk tolking av Beer Bottle Boogie. The Cream med Eric Clapron på gitar tolket Born Under a Bad Sign på slutten av sekstitallet, og leverte en av bandes største hits noen gang, men deres versjon kommer i skyggen av Koko Taylors rå og vare tolkning av hvordan det er å være født under et uheldig stjernetegn.

Høydepunktet på samleplaten er Let the Good Times Roll, som hun tolker sammen med B.B. King med en åpning som ikke lar noen uberørt: "Vi lever bare en gang. La de gode stundene rulle". Det er en fest av en tolkning, full av smittende musikkglede, glitrende detaljer og fengende bluesrytmer. Arrangementet er kledelig femtitalls, med en tynn, rund tone i sologitaren fra selveste B.B. King og en "forhistorisk" trommeslager som bare slår på annet hvert slag, slik det var vanlig på femtitallet før rocken slo gjennom og trommeslageren slo et slag på det første slaget i firefjerdedels takt og to slag på det andre slaget, både på toeren og på toogenhalv. Og tilsvarende på det tredje og fjerde slaget. Charlie Watts i The Rolling Stones slår for øvrig på den samme "gammeldagse" måten. Dersom du vil høre hvordan en dronning i blues tolker en bluesballade, kan du sette deg i godstolen og la henne presentere Time Will Tell, med all den lengsel, smerte, kraft og sjel som bare et aldrende bluesens vidunderbarn kan. Eller Blues Hotel, hvor B.B. King generøst drysser ut sine kvarttoner fra gitaren i bakgrunnen for Kokos sang.

Det er bare å bøye seg i støvet for bluesens mestre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Knife - Tomorrow, In a Year

(Rabid)

Riktignok ikke det samme på plate som i sal, men fremdeles fullstendig overlegent fra Skandinavias mest interessante band.

Flere:

Silverchair - Diorama
Old Man Gloom - Christmas