cover

The Finest Thing

Lori Carson

CD (2004) - One Little Indian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Kammerpop / Ambient

Spor:
Finest Thing
She Can't Decide
Long Walk
Hold on to the Sun
Glimmer
Grey World
Coney Island Ride
Long Walk (end)

Referanser:
Beth Orton
Liz Phair
Tori Amos
Mazzy Star

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Da alt var perfekt

Singer/songwriter-album med et litt mer eterisk tilsnitt enn de fleste andre i sjangeren.

Lori Carson er en artist som i tillegg til å ha gitt ut en rekke plater innen singer/songwriter sjangeren også har laget en mengde filmmusikk. Singer/songwriter er en musikkstil jeg sjelden identifiserer meg med. Det blir ofte så uendelig intetsigende. Men det er ting ved denne platen som gjør den interessant. Vi slipper ti låter à tre minutter med umelodiøs gitarklimpring, men jeg er redd vokalen er like påtatt søvndyssende som på de fleste andre slike skiver. Heldigvis handler platen om mer enn sentimentale tekster. Det som umiddelbart fenget meg med utgivelsen er den meditative stemningen. To av sangene er på rundt 3-4 minutter, og bortsett fra en kort epilog er resten av komposisjonene på 7-8 minutter. Dette gir grunnlag for å la musikken virke mer inn på følelsene. For lytteren handler jo musikk først og fremst om følelser, og ikke om musikkteori. Og følelser er det nok av her.

Noe av det som redder platen er at musikken, og ikke vokalen, har hovedfokus på flere av låtene. Jeg vil trekke fram Long Walk som et eksempel. Dette er en fin ambient komposisjon som minner mye om Brian Eno. Bortsett fra et sporadisk "aaaaah"-englekor bak i lydbildet er det en eterisk instrumental som får fram gode følelser hos lytteren. Den byr på en svært behagelig blanding av elektroniske instrumenter og gitar. Det samme kan sies om Grey World. Men englekoret er etter min mening alt for mye brukt over hele platen. Det kan være en fin effekt om det for eksempel kun var tilstede i Long Walk, men når nesten hver sang er gjennomsyret av det blir det for mye.

Jeg skulle gjerne sett at mer av platen var bygget over samme lest som instrumentalene, men dessverre trekker enkelte av komposisjonene noe ned. Den slepende, overforsiktige og nasale vokalen bidrar ofte mer til irritasjon enn lytteglede. Hold On to the Sun høres ut som Lene Marlin på sitt roligste, og akkurat slike melodier har det rett og slett gått inflasjon i!

The Finest Thing forsøker å beskrive livets gode stunder. De korte øyeblikkene av lykke som blir like fort borte som en bekymringsløs sommer. Og jeg synes Lori Carson lykkes med å formidle akkurat dette. Hele platen har en flyktig, og uten tvil bittersøt, sentimental stemning. Tankene bringes lett tilbake til perioder i livet da alt var perfekt. Og det er nok også poenget med musikken.

Jeg synes The Finest Thing er en blandet opplevelse, men musikken har absolutt sine gode stunder. Det er en selvsagt skive for rolige netter eller døsige sommerdager. At den får fram følelser er det ingen tvil om, og har man kjærlighetssorg tror jeg man gjør best i å legge den på et lurt sted slik at den ikke finner veien inn i CD-spilleren. Det er ingen tvil om at dette er musikk som lett får en til å dvele ved fortiden, og ta fram alle minner, uansett hvor gode eller vonde de måtte være.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo