cover

Aérien Voyage

Diverse artister

CD (2003) - MeloDisc / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Orkesterpop / Psykedelia / Easy Listening / Jazz

Spor:
Solar Flares
Murrayburn Goes Chicago/A Taste of Mr. Smoke
Camp
Fazir
Graffiti
Ei Hindring Fra Eller Tæ
Setermorgen
High Brows
Love Is Love
Solen
Jeg, Robot
27. Mars 1970
Night Tripper's Jerk
Ongura

Referanser:
Third Ear Band
The Nice
Junipher Greene

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jazz i solnedgang!

Liker du jazz-grooves med langt hår og skjegg og 'elg i solnedgang'-smak? Bli med andrereisgutter Lasarus og Eplefjord på Aérien Voyage.

Så er det på nytt tid for å snurre en tur med tidsmaskinen tilbake til 70-tallet og gjenhør med nesten glemt jazz og easy listening, iblandet litt soul, funk, folkemusikk, og til og med litt rock.

Aérien Voyage er oppfølgeren til Maiden Voyage, og denne gangen har Lasarus (Lars Mørch Finborud) og Øyvind Eplefjord også fått hjelp til å grave i NRKs gamle arkiver. Av de 14 sporene er 5 utgitt på album for første gang, og flesteparten av de resterende er for første gang tilgjengelig på CD. Thore Hansen har nok en gang tryllet fram en lekkert omslag i karakteristisk stil.

Sven Libæk åpner samlinga med såpesleip easy listening som kunne ha sklidd rett inn i Deep Throat eller andre gamle pornofilmer. Den snedige moog-lyden ligner forøvrig temaet fra filmen Airport. Her er det også Herb Albert-aktige trompeter, vibrafon og en bra fuzz-gitarsolo. Kitsch låter sjelden bedre enn dette, og jeg trekker på smilebåndet hver gang jeg spiller denne!

Bodega Band er ikke fullt så mye å smile av. De ble visstnok startet allerede i 1929 som et danseorkester for NTNU-studenter. På 70-tallet spilte de svingende streit-jazz frontet av massive tromboner og saksofoner. Greit nok, men ikke essensielt, akkurat.

Anne Marie Ottersen er i dag sikkert ikke fortrolig med sitt bidrag her, Camp, innspilt sammen med gruppa Rain. Dette er musikken til Helge Hagerups musical av samme navn, som ble spilt på Nationalteateret i 1977. Handlingen, om den fiktive Janet Hay og bandet Big Bad Brain, var en analogi til Janis Joplins korte liv. Rains musikk fortoner seg dermed som passelig syrete, nesten som om Joplin skulle være backet av The Nice. Sugende bassgang og Keith Emerson-aktig orgel gjør dette til en vinner, selv om teksten virker litt banal i 2003.

NRK hadde på 70-tallet i beste Stalin-stil (og med den største grad av selvfølgelighet) enerett på både radio og tv sendt over eteren. Troskyldig sørget statskanalen for at formidling av rock ble holdt på et absolutt minimum og at bedrevitere istedet overbeviste folket om at nær sagt all annen musikk var et uttrykk for et høyere bevissthetsnivå. Nåja, skylda for dette lå mest hos politikere født før 1. verdenskrig. Helge Hurum studerte klarinett, fløyte og saksofon på musikkonservatoriet og kunne dermed anses som mentalt skikket til å slippe inn i NRKs ærverdige studioer. Tre bidrag med Hurum og en skiftende besetning er med, hentet fra programmene Intim Impromptu (1976), Setermorgen (1975) og Torsdagstoner (1976). Fazir høres ut som et jazz-ensemble som desperat forsøker å fusjonere Third Ear Band med Ravels Bolero, der Brynjar Hoffs slangetemmer-obo har en sentral rolle. På Setermorgen er Birgitte Grimstads sang lett å kjenne igjen. Dette er et vellykket, tidlig forsøk på å fusjonere norsk folkemusikk med jazz med en eldre spillestil enn (eksempelvis) Jan Garbarek og Arild Andersen (Sagn). Ongura varer i nesten 22 minutter og er et forsøk på å fange inn en dag i den Sør-Amerikanske jungelen fra soloppgang til solnedgang. Vokalist Karin Krog leker lumsk havfrue på karakteristisk vis, og er med på å gjøre dette til en fin, nostalgisk jazz-opplevelse som trekker ut i det frie.

At Jon Christensen og Arild Andersen er glimrende musikere og i stand til å spille i senk nær sagt alle andre norske rytmeseksjoner er velkjent. Deres Graffiti viser hvor mye godt bass og trommer kan gjøre på egen hånd. Wow, sjekk den rytmikken, folkens, dette er drum'n'bass i kjøtt og blod laget uten et eneste tastetrykk!

Moas Ark var en gjeng inntrøndere med sansen for strømlinjeformet horn-rock à la Chicago og Blood, Sweat & Tears. Ei Hindring Fra Eller Tæ avviker derfor fra trønderrock-begrepet slik vi kjenner det i dag, men er ikke så veldig minneverdig.

High Brows med Kjells Karlsens Orkester er en reklamesnutt fra 1968 som representerer easy listening kitsj på sitt mest hysterisk morsomme. Denne overgår mesteparten av Popshopping, Crippled Dicks herlige samling med tysk reklamemusikk fra 1960-1975.

Titanic skiller seg en del fra resten ved at de i 1970 stort sett spilte tung progrock. Love Is Love er farget av tung blues-rock og ligger ikke langt unna Junipher Greene. Fortsatt verdt å høre på den dag i dag.

Trond Botnen er nå mest kjent som bildende kunstner, men leser her sitt eget tidstypiske dikt 27. Mars 1970, akkompagnert av Svein Finnerud Trio og Calle Neumann. Stilmessig ligner dette litt på Jan Erik Volds samarbeid med Bobo Stensson. Ganske fet jazz, dette her! I kategorien jazz og poesi finner vi også Brett Borgen og Arne Falcks samarbeid med amerikanske Webster Lewis. Hans oppvisning i Hammond-orgel varer dessverre bare i to minutter!

Jeg skal medgi at jeg rynket litt på nesa da jeg så at Zoo var representert her. Jeg, Robot er en irriterende påminnelse om hvor utdatert Ketil Stokkans disco-pop fra 1980 er i dag. Merk av dette sporet og trykk deretter på delete!

Platas tidligste (1966) og i særklasse beste spor er Little Earl & The Sapphires Night Tripper's Jerk - knakende knall funky r&b, sterkt påvirket av James Brown og Booker T & The MGs. Vokalist her er Tom Karlsen (r.i.p.), som senere ble trommeslager i legendariske The Dream.

Aérien Voyage er 72 minutter med varierte og variable sidesprang i norsk musikkhistorie. Den fungerer bedre som en samlet lytteopplevelse enn Maiden Voyage, selv om kvalitetsnivået naturligvis er ujevnt her også. Det som samler plata er at alt sammen er underholdende, enten det er bra eller dårlig musikalsk. Plata gir en unik innsikt i norsk musikkliv på 70-tallet og er uunnværlig for nostalgikere og musikk-historikere. Liker du utgivelsene til Crippled Dick så vil også Aérien Voyage være noe for deg. Jeg er i hvert fall glad for at denne samlinga eksisterer!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

Loscil - Triple Point
Nils Bech - Look Back