cover

Sound Restores Young Men

Cynthia Dall

CD (2002) - Drag City / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Sadcore / Indierock / Lo-fi

Spor:
Be Safe With Me
God Made You
Extreme Cold
Zero
I Played With Boys
The Party
Not One
Wastebasket Kid II
Nest of Dead Children
Boys and Girl
I'm Not Tempted
Snakeblood and Vodka

Referanser:
Smog
Edith Frost
Cat Power
Lisa Germano

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Queen of sad songcore?

Smog-assosierte Cynthia Dall har brukt seks år på å lage en oppfølger til sitt første album.

Cynthia Dall kan på en måte betraktes som den feminine utgaven av Smog. På samme måte som Bill Callahan tilhører hun den nye singer/songwriter tradisjonen som tar opp i seg både elementer fra lo-fi og post-rock. Hun skrev da også Renee Died som var med på Smogs EP Burning Kingdom (1994).

Hennes første plate, Untitled, kom i 1996 og det har ikke vært all verdens aktivitet i de mellomliggende årene. Sound Restores Young Men byr på 11 nye sanger og en versjon av Bryan Ferrys Boys and Girls. Plata har en intim og delikat lyd med utstrakt bruk av store klangeffekter. Det meste er skrudd sammen av Tim Green (Nation Of Ulysses og The Fucking Champs), men vår alles kjære Jim O'Rourke har ledet opptakene av tre spor.

Sporene er sparsommelig instrumentert med ringende dissonante elgitarer (som i blant kunne vært lånt fra Jesus & Mary Chain) som Dalls mest trofaste følgesvenn gjennom plata. Noen låter, for eksempel God Made You og The Party, varierer dette med enhåndspiano, orgel eller enkle synthteksturer. Sangen leveres på den halvhviskende måten som er typisk for mang en indierock-produksjon. Selv om dette ofte kan være effektfullt så kan man ikke stikke under en stol at dette selvfølgelig også er et greit grep for å gjemme unna middelmådige vokalprestasjoner. Cynthia Dall har en spinkel stemme som ikke kunne høres i vanlig, lav kaféstøy uten elektrisk forsterkning. Noen ganger minner hun meg om Suzanne Vega eller Juliana Hatfield med en lignende barnslig sjarme, men Dalls stemme virker kjøligere og lavere i volum.

Jeg skal ikke nekte for at denne plata har en del fine rolige stemninger som passer til rødvin og ost, men kanskje ikke til øl og pizza. Problemet blir at en del av materialet blir for spinkelt og ensformig. Det går greit en 3-4 spor, men deretter er det lett å gå lei av dette. Spennvidden er rett og slett for liten og sporene er såpass enkelt oppbygd at det hele blir litt for forutsigbart etter hvert.

Det vi har her er et sympatisk indiealbum som dessverre mangler noe dybde. Hører du et enkeltspor fra denne plata vil du tro hele albumet er bedre enn det den egentlig er!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - The Dreadful Hour

(Peaceville)

My Dying Bride gjør selvforakt, fortapelse og ubesvart kjærlighet til noe fantastisk vakkert.

Flere:

Rosanne Cash - Black Cadillac
Vidar Sandbeck - En fergemanns vise