cover

Live at Leeds

The Who

CD (1970) - Polydor

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock

Spor:
Heaven and hell
I can't explain
Fortune teller
Tattoo
Young man blues
Substitute
Happy Jack
I'm boy
A quick one, while he's away
Summertime blues
Shakin' all over
My generation
Magic bus


Overture
It's a boy
1921
Amazing journey
Sparks
Eyesight to the blind (the hawker)
Christmas
The acid queen
Pinball wizard
Do you think it's alright
Fiddle about
Tommy can you hear me?
There's a doctor
Go to the mirror
Smash the mirror
Miracle cure
Sally Simpson
I'm free
Tommy's holiday camp
We're not gonna take it

Vis flere data

Se også:
My Generation - The Who (1965)
Live at the Royal Albert Hall - The Who (2003)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Verdens råeste liveband

Villere enn sju legendariske hooligans fra like mange lag sperret inne i en telefonkiosk i ei mørk sidegate.

Hvordan kan det komme så mye lyd fra tre instrumenter? Og hva i all verden er det trommeslageren driver med?

"Live at Leeds" gir ikke svar på disse spørsmålene. Men plata viser hvorfor The Who var verdens råeste liveband, fram til Keith Moon mistet drivet og seinere livet.

Det var han som var motoren i The Who. Moon "the loon" var en virvelvind bak trommene, like energisk og vill som Johan Mühlegg på EPO. Sammen med bassist John Entwistle var Keith Moon en gigantisk lydvisp.

Det er vanskelig å bli lei "Live at Leeds". Hver gang jeg føler meg mett, konsentrerer jeg meg om trommene. Det er ikke mulig å bli klok på Keith Moon, som spiller en eneste lang solo. Tilsynelatende slår han helt tilfeldig, totalt uten system. Likevel treffer han alltid riktig. Det kan neppe ha vært flaks, kveld etter kveld, år etter år.

The Who var et merkelig band.

Roger Daltrey er en av rockens minst karismatiske vokalister. Han er en tidligere bygningsarbeider med puddelhår og høye tanker om seg selv. Han liker godt å vise fram kroppen sin. Jeg orker ikke en gang tanken på soloplatene hans.

Keith Moon var barnslig, hyperaktiv, en infantil snørrunge, det naturlige forbildet for "Animal" i "Muppet show". Hadde noen sagt at han var født med en liten hjerneskade, ville jeg ha godtatt påstanden uten videre. Den eneste gangen i livet han ikke var irriterende, må ha vært mens han satt bak trommene. Han rakk å gi ut én soloplate før han døde, "Two sides of the moon". Den er jeg omtrent like interessert i som de grufulle nakenbildene fra 70-tallet.

Selv om jeg elsker Pete Townshend aldri så mye, er han pompøs og patetisk, en selvhøytidelig egoist. Han stakk den lange nesa si borti steder den ikke hørte hjemme, og det har han fortsatt med. Han snublet og sutret og sloss. Men du verden som han kunne skrive låter og skape karakterer.

Det eneste medlemmet i The Who som virker noenlunde sympatisk, er John Entwistle. Ja, den grå, anonyme massen på bassen. Platene han ga ut på egenhånd, er sikkert til å sovne av. Men spille kunne han.

Det samme kan sies om resten av gjengen.

The Who var et overfall av et band.

Gruppas første liveplate ble spilt inn på Leeds University, 14. februar 1970. De fleste av konsertene i USA året før var tatt opp med tanke på en slik utgivelse, men da det kom til stykket, orket ikke Pete Townshend høre gjennom alle opptakene. Han ba lydmannen Bobby Pridden om å brenne dem. I stedet ville Townshend gjøre to konserter i Storbritannia. Dagen etter opptredenen i Leeds sto The Who på scenen i Hull. Tekniske problemer gjorde at den tapen måtte forkastes. Dermed satt gruppa igjen med ett eneste opptak.

At Townshend laget et stort bål av dokumentasjonen fra turneen i 1969, sier litt om hans arroganse. Men det viser samtidig hva gruppa var i stand til å prestere en tilfeldig kveld. Det var nok også den typen selvtillit som måtte til for å kjempe med The Beatles og The Rolling Stones. Historiebøkene vil det kanskje annerledes, men The Who var mer sensasjonelle enn begge hovedkonkurrentene, i hvert fall før Keith Richards og Mick Jagger presterte "Sticky fingers" og "Exile on main street".

Myten vil ha det til at The Who aldri laget et virkelig bra album. "The Who by numbers" og "Who's next" burde være bevis nok for det motsatte. Men det var på scenen at bandet virkelig raste fra seg. Tv-spesialen "Rolling Stones rock and roll circus" forble uutgitt i nærmere 30 år fordi The Who pulveriserte kveldens hovedattraksjon med en vanvittig, heseblesende versjon av minioperaen "A quick one, while he's away".

Men det spørs nok om ikke gruppa var på sitt mest slagkraftige, entusiastiske i 1970. "Live at Leeds" er villere enn sju legendariske hooligans fra like mange lag sperret inne i en telefonkiosk i ei mørk sidegate.

"Tattoo" klistrer seg fast. "I can't explain" lar seg ikke forklare, mens "Shakin' all over" fungerer akkurat slik tittelen sier. "Magic bus" er en humpete tur gjennom Bo Diddley-land. "Substitute" ville jeg ikke byttet ut med noen annen sang i verden.

Min personlige favoritt er likevel "Heaven and hell", som åpner konserten. Det er den som får barrikadene til å falle. John Entwistle klimprer litt på bassen. Keith Moon tester trommene. Så er levenet i gang. Det er håpløst å stå imot, nesten som hvis samtlige tilskuere på Elland Road hadde stormet banen samtidig.

"Live at Leeds" ble opprinnelig utgitt med bare seks låter. Likevel fikk den øyeblikkelig status som en av tidenes beste liveplater. Midt på nittitallet kom en remastret versjon med 15 kutt. I 2001 kom enda en utgave, denne gang komplett med "Tommy". Den legendariske konserten kan dermed endelig oppleves slik den fant sted, rent bortsett fra at "Tommy" er "klippet ut" og samlet på disc 2.

"Assemble the musicians!" beordrer Pete Townshend, før gruppa krasjer inn i nesegrevets berømte rockopera. Først én time og 15 minutter seinere når bandet finalen, "We're not gonna take it". Da må det ha vært særdeles vanskelig å holde seg i ro i salen ved Leeds University.

"Tommy" ble framført i sin helhet hele 160 ganger mellom mai 1969 og desember 1970. Mange mener at rockoperaen aldri satt bedre enn denne kvelden i januar 1970. Det er ikke vanskelig å tro. Fortellingen om den døve, blinde og stumme gutten var pretensiøs, nesten patetisk i studio. Konsertversjonen våger jeg ikke å krangle med. Det er nesten så jeg er villig til å glemme at det ble laget film av "Tommy".

The Who er en av de mest bemerkelsesverdige gruppene verden har sett. Jeg aner ikke hvordan de fikk det til. Men det koker ned til to spørsmål:

Hvordan kan det komme så mye lyd fra tre instrumenter? Og hva i helvete er det trommeslageren driver med?

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo