cover

Close To The Edge

Yes

CD (1972) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


En tidløs milepæl

Med Close To The Edge leverte Yes sitt mesterverk, og albumet er fremdeles å regne som et av tidenes desidert største øyeblikk.

Etter at Fragile kom på vårparten i 1972 skulle vel den gjengse tilhører tro at det skulle gå bortimot et år før Yes kom på banen med et nytt album. Men allerede i september samme år returnerte det som blir regnet som den klassiske utgaven av bandet med deres femte album, Close to the Edge. Platen byr på det absolutt klassiske Yes, og drøye 38 minutter musikk utgjør en bauta innenfor tidløs progressiv rock.

Det florerer en del historier om hvordan albumet ble til. Bill Bruford har fortalt at bandet var på turne under innspillingen, og etter en dag i studio rigget de ned alt utstyret i studio, for så å reise til den andre siden av England og holde konsert. En skulle vel tro at alt ble forandret da de neste dag satte opp utstyret igjen i studio, men det låter i hvert fall jevnt og fint på albumet.

En annen ting er at låtene ble spilt inn i flere deler, og siden satt sammen til en fullstendig komposisjon. Jon Anderson har kommentert at tittelsporet ble spilt inn kanskje bare ett minutt om gangen, og på et tidspunkt visste bandet faktisk ikke hvordan sluttresultatet kom til å låte før de kom dit. På den tiden hadde de jo begrenset med plass også. En LP-side tok omtrent 25 minutter med musikk, så når det er uklart hvordan sluttstykket vil låte er det klart de får press på seg, med fem såpass forskjellige individer som medlemmene den gang var.

Close to the Edge ble gitt ut i den perioden progrocken for alvor så dagens lys. De såkalte konsept-albumene, som for eksempel Jethro Tull ble beskyldt for å gjøre, ble veldig populære - om enn litt vanskelige å fordøye for enkelte. Album som for eksempel Thick as a Brick og A Passion Play (Jethro Tull, utgitt i henholdsvis 1972 og 1973 på Chrysalis) bestod begge av to enkelte spor, som begge dekket hver sin side av LPen. Frem til 1972 hadde Yes aldri fylt ei helside på ei vinylplate, men dette medførte bare at det eksperimentelle ble tatt enda et steg videre.

Et klassisk progrock-band trenger ikke nødvendigvis å ha håndfuller med låter på skivene sine, noe Yes beviser her. Det nesten nitten minutter lange tittelsporet er første komposisjon ut, og innledes med stemningsfulle lyder som fungerer som et slags soundtrack til de tidløse og eventyriske landskapstegningene til Roger Dean. Forsiden på albumcoveret er et litt snålt kapittel i seg selv, der tittel- og bandlogoen har havnet helt øverst, oppå en mørkegrønn fargetone som gradvis glir over til lysere grønt. En nokså enkel løsning på et cover vil noen kanskje si, men med såpass farge- og innholdsrik musikk på plata kan man jo likevel drømme seg bort i coveret, selv om det ikke er så utfordrende visuelt.

Opptakten til tittelsporets tredje undertittel I Get Up, I Get Down er et parti som man kan tillate seg å drømme seg bort i. Svevende keyboards og orgel med pålagte pling og plong ligger i bånn som ei feit fillerye og pakker inn Andersons skjøre sølvgutt-vokal, mens Howe og Squire støtter opp med annenstemmer og koringer. Etter hvert som det nærmer seg slutten begynner Wakemans tangenteri å ta mer av, og øker samtidig i styrke. Siden er det full pinne igjen, og resten av Close to the Edge er mest basert på ideene fra de to første undertitlene, The Solid Time of Change og Total Mass Retain. Etter vel atten minutter legger bandet seg til hvile mens de samme stemningene fra starten av låta også fungerer som avslutning, og fader ut i det store intet.

And You and I blir regnet som platas ballade, og er ifølge Anderson selv skrevet til hans kone. Denne ti-minutteren består av kanskje noe av det vakreste Yes har produsert, der bruken av mellotron og steel-gitar er langt fra beskjeden. I livesammenheng er ymse keyboard-partier erstattet av steel-gitaren, spesielt på Yessongs. Gud vet hvorfor, sida Rick Wakeman mest av alt er kjent for å stable keyboards oppå hverandre høyere enn gutta på Ringnes-lageret stabler pilskasser, og dermed burde hatt muligheten til å frembringe de nødvendige lyder for så godt det er mulig å gjenskape magien fra studioalbumet.

Howe benytter seg hovedsakelig av en 12-strengs akustisk gitar på denne låta. Selv om Yes låter noe mer uflidd og røft på Yessongs, står de like fordømt tighte og samspilte som i studio. Ved nærmere gjennomhøringer hører man tydelige forskjeller der ting er klippet og limt sammen, men det er ting som gjør det spesielt å høre på de gamle banda (legg merke til at dette var vel tredve år før du lett kunne benytte deg av cut og paste etter et høyreklikk på datamusa). Ting ble heldigvis ikke perfeksjonert på samme måte som i dag, og samtidig beholdt man den ekte bandfølelsen som mange glemmer i dag, og som er selve essensen på ei skive.

Skivas tredje og siste låt heter Siberian Khatru, og er den "korteste" denne gang. Det er ikke lett å beskrive denne her. Den må simpelthen høres! Wakeman er frempå med sine keyboard-tema samtidig som Bruford varierer mellom 4/4- og 7/4-takt, mens Squire og Howe bestandig er like briljante med plektrene. Anderson kommer med stadig like sære tekstlinjer, og er heller ikke redd for å slenge inn noen andre verbale finurligheter. Meningen bak "Doo-d'n-doo-dit, dah, d't-d't-dah” ligger nok godt gjemt et sted i mannens hode, men så lenge disse "scattingene" hans fungerer, er det ett fett. Denne låta er også å finne som åpningskutt på både Yessongs og Keys to Ascension, og faktisk hele Close to the Edge-albumet er gjengitt på førstnevnte, og også fordelt på de to Keys...-skivene.

Dette var det siste studio-albumet trommis Bill Bruford deltok på før han sluttet til fordel for jobben i King Crimson. Han skulle ikke forsones med bandet igjen før Union-albumet i 1991, da de ble gjenforent som en oktett. Besetningen fra Big Generator (1987) bestod av Anderson, Squire, Trevor Rabin (gitarist 1983-1994), Alan White og Tony Kaye, og i forbindelse med Union returnerte både Howe, Wakeman og Bruford. Dette skulle ikke vare lenge, for da bandet ga ut Talk i 1994 var de tre tilbakevendende medlemmene allerede ute igjen.

Howe og Wakeman returnerte igjen før de to Keys...-albumene, inntil Wakeman igjen fant det for godt å forlate bandet. Howe har siden den gang holdt seg innad i Yes, mens russiske Igor Khoroshev tok over klaviaturet før Open Your Eyes (1997), samtidig som Billy Sherwood ble hyret for å bistå Howe med sine gitar-talenter. Etter The Ladder (1999) fikk begge fyken, og tilbake sto Anderson, Howe, Squire og White, og bandet var for første gang på tredve år uten keyboardist. Dette hindret dem likevel ikke i å gjøre albumet Magnification (2001), der tangenter ble erstattet av et grandiost symfoniorkester, som de også turnerte med i etterkant. Tom Brislin utførte tangent-jobben med glans på Magnification-turnèen, og man trodde lenge at han ville bli bandets nye faste keyboardist, men da Wakeman ble med igjen for n'te gang et par år etter skulle dette vise seg å bare være et rykte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Plastikman - Closer

(NovaMute)

Plastikman er tilbake, mer monoton og minimalistisk enn noen gang. Etterlengtet utgivelse fra en av de virkelig store.

Flere:

Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People