cover

From Dusk Till Doom

Stonegard

CD (2006) - Bells Go Clang / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Thrash / Heavy metal / Stoner

Spor:
From Dusk Till Doom
The Last Good Page
Morpheon
Crooked Feathers
Helios, Cursed
Rescue
S&C
Blade
Locust
From Dusk Till Doom (video)

Referanser:
Metallica
Soundgarden
Tool
El Caco
In Flames

Vis flere data

Se også:
Arrows - Stonegard (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fra skumring til dommedag

Forventningene var høye i forkant av utgivelsen av oppfølgeren til fjorårets muskelbunt av en debut.

Stonegard har, i likhet med Jaqueline (se anmeldelse av albumet Reaping Machines) sitt utspring fra PopPartner. De fikk allerede før utgivelsen av Arrows (2005) rykte på seg for å være et gnistrende liveband, noe de for alvor fikk bekreftet da de varmet opp for Black Sabbath sist de våget seg innenfor grensa. Stonegard skapte stor blest på den norske metallfronten da debuten kom, og mang en fan skalv vel i bukselinningen da det ble varslet om at de var i studio for å gjøre en oppfølger. Ville den kunne måle seg med storebror?

Resultatet av ni ukers innspilling og studioarbeid foreligger nå på ei kølsvart plate, men jeg tør påstå at From Dusk Till Doom ikke helt greier greier å måle seg med Arrows.

Som sist er det ei relativt kort skive vi serveres, med drøyt trettifem minutters spilletid. Bandet blåser av ni låter som kvalitativt er forgjengeren noe underlegne. Vel finnes det et gromlåter, i form av f.eks. From Dusk Till Doom, The Last Good Page, Helios, Cursed og S&C, mens de øvrige egentlig aldri greier å vekke nevneverdig interesse. Vel finner man enkelte partier her og der som inneholder de typiske fete Stonegard-riffene og ditto melodier, men det er med disse låtene jeg føler kvartetten med størst hell greier å videreføre aggressiviteten og energien fra Arrows.

Tittelsporet er først ut, og med det leveres skivas sterkeste låt. Etter en trommeintro kommer de heftige riffene etter hverandre som perler på ei snor, og det er tydelig at gutta fremdeles vet å gi jernet. De to gitarene er panorert ut til hver sin side i lydbildet, og sørger for å opprettholde tyngde og fylde. Bassen er som sist like fordømt hårete, og trommene låter fett, uten å låte glattpolert. Trommelyden er på langt nær like kick-ass som sist, men det er ikke langt unna.

The Last Good Page fortsetter i noenlunde samme gate, og har til avveksling et litt mer "nu-metal"-type refreng, uten at det gjør særlig skade. Her hører vi også litt roligere partier, tostemte gitarer, og en mer behagelig og ren utgave av vokalist Torgrims stemme. Morpheon har lignende temaer i seg, men uten å helt utelukke den heftige riffinga. Crooked Feathers er en litt mystisk liten sak, med hovedfokus på det melodiske og nedstemte, og et noe redusert tempo til hva som ellers er tilfelle på skiva. Helios, Cursed er et annet hardtslående bidrag, og minner innledningsvis litt om tittellåta fra forrige skive.

Materialet på denne skiva er nokså "sprikende", og personlig synes jeg det blir litt for mye rolige saker. Til tider blir det litt for mye variasjon, der man gjerne får et knusende riffparti, som så blir etterfulgt av nærmest stillestående saker. Dette gjør at jeg til tross for utallige lyttinger aldri får ordentlig tak på skiva, og dermed blir karakteren deretter, den også.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Bulletproof Wallets

(Epic)

En gang i tiden var Wu-Tang banebrytende. Dømmer man ut fra GFKs nye plate har de gått over til å lage helt vanlig, rett fram jævlig bra musikk.

Flere:

Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly
Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge