cover

Fair & Square

John Prine

CD (2005) - Oh Boy / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Singer/songwriter / Americana / Folk

Spor:
Glory of True Love
Crazy As a Loon
Long Monday
Taking a Walk
Some Humans Ain't Human
My Darlin' Hometown
Morning Train
The Moon Is Down
Clay Pigeons
She Is My Everything
I Hate It When That Happens to Me
Bear Creek Blues
Other Side of Town
Safety Joe

Referanser:
Bob Dylan
Kris Kristofferson
Steve Goodman
Johnny Cash
Guy Clark

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Han kan kunsten

Musikk føles mer håndfast når fortelleren heter John Prine.

"Some humans ain't human", synger John Prine.

Han kunne ha siktet til sine egne evner som låtskriver, men det er selvsagt ikke det John Prine har i tankene. Det hadde ikke kledd ham. John Prine er mer tilbakeholden enn som så. Han liker egentlig best de små, forsiktige ordene. Det er bare det at når John Prine setter dem sammen til setninger og vers, får de en mening - og en kraft - som overgår det meste. På et stille, umerkelig vis.

Jeg føler meg gammel og ensom hver gang jeg spiller "Hello in there". Jeg er sikker på at jeg har sett Sam Stone, Vietnam-veteranen som lar alle pengene forsvinne inn i et hull i armen. Og det er vanskelig å ikke få medfølelse med den aldrende kvinna i Montgomery som skulle ønske at noen ville forvandle henne til en engel, slik at hun kunne fly bort fra både byen hun er fanget i og mannen som aldri snakker til henne.

Musikk føles mer håndfast når fortelleren heter John Prine. Dessuten er det ikke mange som klarer å skape så fargerike og sammensatte bilder med så få virkemidler.

John Prine kan kunsten.

Da han debuterte tilbake i 1971, var det selvsagt noen som måtte kalle ham "den nye Dylan". Det er ikke helt enkelt å forstå, sånn i ettertid. Jo visst, han skriver gode låter - noen av dem mer meningsfulle enn 21 kritikerroste romaner til sammen - men John Prine er ikke Bob Dylan. John Prine er John Prine. Enkelt og greit. "Fair & square".

Nå har han gitt ut sin første plate med nytt materiale siden 1995.

Selv om han har fått hjelp til å skrive de fleste låtene, høres det ut som han har brukt nærmere ett år på hver og én. John Prine har god tid, og det har også sangene hans. Han gjør ikke noe nytt og utfordrende denne gangen heller. John Prine gjør bare det han alltid har gjort. Han spiller avslappet, jordnær, innimellom lett humoristisk country-folk som kunne gjort ham til søskenbarn av Townes van Zandt, onkel av Lucinda Williams og far til Mary Gauthier. Men det er noe trygt og godt over denne plata. Den føles i grunnen litt som å komme hjem etter å ha vært borte i lang, lang tid.

Kampen mot kreften for noen år tilbake har kanskje tatt litt av styrken i stemmen til John Prine, men den har ikke tatt varmen og alle nyansene. Jeg tror faktisk det er kommet noen flere til, hvis jeg skal være ærlig. Han minner om et gammelt, solid tau som er blitt litt slitt i kantene. Det høres ut som han mangler et par tenner når han synger, men John Prine kan fremdeles bite fra seg. Bare spør George W. Bush. På over sju minutter lange "Some humans ain't human" resiterer han som en gammel bluesmann, med verdens undergang i øynene:

"Have you ever noticed
when you're feeling really good
there's always some pigeon
that I'll come shit on your hood
or you're feeling your freedom
and the world's off your back
some cowboy from Texas
starts his own war in Iraq"


Men stort sett handler denne plata om alt annet enn politikk. "Glory of true love", for eksempel, er en skamløs feiring av kjærligheten, framført av en aldrende mann som har vært gjennom både det ene og det andre. "Crazy as a loon" er en vittig, liten historie om å prøve lykken i Los Angeles, Nashville og New York City, for til slutt å ende opp i skogene i nord, "'neath a blue canadian moon". Du kan sikkert tenke deg til hva det rimer på.

John Prine har også funnet plass til to coverlåter. "Bear creek blues" var inkludert på Carter Family-hyllesten "Unbroken circle", utgitt i fjor. "Clay pigeons" er signert Blaze Foleys, Townes van Zandts avdøde svirebror, mannen Lucinda Williams skrev "Drunken angel" om og til. Omtrent slik høres den også ut.

Alison Krauss, Jerry Douglas og Dan Tyminski (du vet, han som synger "Man of constant sorrow" i "Oh brother, where art thou") er blant musikerne på "Fair & square", produksjonen er nedstrippet, men samtidig fyldig og det meste er veldig, veldig fint. Den eneste sangen jeg ikke helt synes om, er den dovne bluesen "Morning train". Og det til tross for et par linjer om Ray Charles:

"Hey, hey, brother Ray
What'd you mean by "What I'd say"
You put me on a morning train"


"Fair & square" ble sluppet tidligere i år, uten at så mange brydde seg her til lands. Jeg kan ikke huske å ha lest én eneste anmeldelse av plata. Nå har den omsider fått norsk distribusjon gjennom Musikkoperatørene. Det er lov å håpe at "Fair & square" og John Prine får den oppmerksomheten de fortjener i ukene framover. Men det spørs vel om verden er blitt rettferdig siden sist.

John Prine er fortsatt John Prine. Det er i grunnen alt du trenger å vite.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Hunx and His Punx - Gay Singles

(True Panther)

Klart det er flåsete og klart det er vulgært, men det har blitt en samling låter som utelukkende består av gullkorn.

Flere:

New Order - Waiting For The Sirens' Call
The Gin & Tonic Youth - New Times