cover

Director's Cut

Helldorado

CD (2004) - Checkpoint Charlie / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Ørkenrock / Garasjerock / Psychobilly

Spor:
Blood Shack
Lucy and Mary
Payrolled
Diesel and Bones
The Snake Girl Song
Dead River
I'd Waited For This Day
Killer On the Highway
Teenage Queen
Woman Shouldn't Drink
Roadhouse

Referanser:
The Gun Club
Roky Erickson
Thin White Rope
Divine Horsemen
The Cramps
Madrugada
Emmerhoff & The Melancholy Babies

Vis flere data

Se også:
Lost Highway - Helldorado (2002)
Teenage Queen - Helldorado (2004)
The Ballad of Nora Lee - Helldorado (2005)
Sinful Soul - Helldorado (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tøft nok

Det dør flere mennesker på denne plata enn i en halv sesong av 'Derrick'.

Ja, hva skal man med Stetson hvis man ikke har hode?

Dag S. Vagle har definitivt begge deler. Han sitter på Heartbreak Motel og drikker whiskey fra helvete. Han har tårer i øynene og blod på skjorta. Det handler om lange netter, frelse og synd, vampyrer og blod, trøbbel, slit og smerte, hodeskaller og bein, en landevei av ild og svovel. Det dør flere mennesker på denne plata enn i en halv sesong av "Derrick".

Hvis du trenger referanser, kan Helldorado av og til høres ut som David Eugene Edwards backet av en blanding av The Bads Seeds og Calexico, med Dave Alvin og Link Wray som gjestegitarister. Og det er jo ikke så verst. Men "Director's cut" er ei ujevn plate, og jeg sitter hele tida med følelsen av at jeg vet hva som vil skje. Omtrent som i en halvgod amerikansk film. Men det er ganske kjekt likevel.

Det finnes et par-tre virkelig bra låter her. Da tenker jeg ikke minst på "Lucy and Mary", der Dag S. Vagle drikker whiskey hele natta og ber til Gud om å bli tilgitt, mens Angeli Kvartetten stryker langs kroppen hans og får hårene på ryggen til å stå rett opp.

"Dead river" er Helldorados "Wayfaring stranger", en reise gjennom ørken og sand, natt og smerte, på vei til det lovede landet.

"I'm going where there ain't no depression,
and no more trials,
I'm going there,
way over yonder."


På "Women shouldn't drink" høres det ut som The Blasters møter Jerry Lee Lewis med ei avskåren hagle. Eller som Jon Spencer Blues Explosion, om du vil. På "I'd waited for this day" høres Helldorado ut som en litt lettere og mindre frådende og snøftende utgave av 16 Horsepower. Eller som Emmerhoff & his Melancholy Babies.

Dessuten er det noe med fraseringen på deler av "Teenage queen" og "Killer on the highway" som minner om PJ Harvey.

"Director's cut" er smaken av spaghetti, surf og steel, psychobilly, punk og hardrock. Plata er plettfritt produsert og både velspilt og gjennomført, uten at musikken har den mytiske og magiske kvaliteten som kunne ha gjort den stor. Hver gang jeg ser for meg Dag S. Vagle på det gamle, nedslitte motellet, med tårer i øynene og blod på skjorta, kommer den samme følelsen snikende. Jeg har hørt og sett dette før. Og da var scenene litt mer slående.

Men det er ganske tøft.

Tøft nok.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss

(Racing Junior)

Med smittende popmelodier, storslagen rockfølelse og fremfor alt fem hjerter som banker intenst for musikken, kommer The Lionheart Brothers svevende.

Flere:

Madrugada - Madrugada
Side Brok - Høge Brelle