cover

Love Songs From Mars

-phy

CD (2003) - d:fect perfection

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock

Spor:
Beat Queen
Pathetic Frenetic
Dynamite
2nd 4ever
Triggerhappy
Ultimate Experience
Bon Voyage
Julia
Moonstruck
Face It

Referanser:
Velvet Belly
Furia
Cam
Belly
Bellatrix (Kolrassa Krókríðandi)
Ephemera
The Motorhomes
Tribe
Briskeby

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Pikelillerne

Phys langspillerdebut starter svakere enn forventet, men legger seg i et deilig bakholdsangrep mot midten.

De første lille knyet jeg hørte fra de trønderske pikelillerne i -phy var singelen Makes It Easier - et lite stykke P3-vennlig pop som så vidt jeg minnes hørtes ut til å komme ullkledd opp av en kjellerbod et sted på Svartlamon. Om enn det låt demoaktig og skramlete kom den i hvert fall med en søtladen melodiøsitet som la seg forsiktig over skallesnerken og holdt en uforvarende nynnen ved like. Det var med andre ord underbevisstheten som først fanga -phys diskrete popmanifest.

Bevisstheten min har på sin side tydeligvis vært på en tre år lang ferie. Ikke fikk jeg med meg singlene Moonstruck eller Underwater Sessions (begge utgitt 2000). Ei heller har navnet -phy drevet meg til vanvidd gjennom årvåkne dager eller søvnløse netter: Den ene gangen jeg i et lite øyeblikk kunne erindre at et band med et sådant navn fantes, slo jeg det fra meg med en egenhendig konstruert konklusjon om at -phy hadde delt skjebne med en haug andre band; det vil si, de hadde snubla i trappa opp fra kjelleren og avgått med døden.

Om så hadde skjedd måtte Love Songs From Mars være musikkens ekvivalent til Det Nye Testamentet. Men altså, hvis du har fulgt med nå har du oppdaget at -phy aldri døde; ergo kan de ikke være Jesus, og hele min argumentrekke faller således fra hverandre som det reneste vissvass, samtidig som jeg har blottlagt meg som en ignorant idiot. -phy på sin side, de viser seg å være tre styggtrivelige kvinns som endelig kan by Norges befolkning på en musikalsk oppvisning i panoramaformat. En god oppvisning dessuten, må jeg omsider melde.

Skamfull som jeg har vært over momentene i ovenstående skildring meldte jeg meg høyst frivillig til avlytning av denne deres første langspiller. Gjennom de første rundene må jeg innrømme en viss irritert holdning til -phys melodiske og gitarbaserte poprock: Nær hver eneste låt minte meg om andre band og skiver, og det hele utviklet seg til en svært selsom og rastløs affære etter hvert som jeg måtte reise meg og saumfare platesamlinga for å pinpointe de enkelte sangene. Alt dette mens hjernen sirklet inn en konklusjon der ordlyden ville bli ca. "Åh, for detta har jeg lite ikke hørt mange ganger før, da."

Sånt nytter ikke. I stedet for å jobbe ut en tekst på frenetisk paranoia stedte jeg skiva midlertidig til hvile for å konsentrere meg om andre ting. Erfaringa er nemlig at det kan hjelpe, og dæggern, trur du ikke at det hjalp på Love Songs From Mars også. Bare noen dager etter var skiva forandret til et trivelig gjenhør, da mest takket være -phys gode fokus på melodier hele verket gjennom. Referansene står like klart som før, men de irriterer ikke. Tvert imot. I en travel anmelderhverdag har Love Songs From Mars blant annet inspirert meg til gjenhør med for meg kjære, men nedstøvede skiver som Abort (1991) av amerikanske Tribe, Stranger Tales (1995) av islandske Bellatrix og Purr (1997) av svenske Cam. -phy har rett og slett gitt meg en kristelig påminnelse om hvordan jeg faktisk kan la meg begeistre av ukomplisert og melodisk indiepop.

Ok, den åpnende Beat Queen er fremdeles ikke det mest geniale bidraget til genren. Coveren av Stina Nordenstams Dynamite står også meget svakt i min bok; et relativt streit poprock-arrangement er liksom ikke det som skal til for å ta den låta videre eller ut over originalen. Tar jeg bort disse, samt en litt for døsig Moonstruck, står jeg imidlertid tilbake med mer eller mindre rein kos. Med Pathetic Frenetic seiler det opp et intimt øyeblikk som utfolder en voldsom harmonisk glede i refrengene. Noen vil kanskje tro at den drivende Triggerhappy er en ny singel fra Briskeby, men nei. Greit, Ingrid Tolstads vokal holder mye av Lise Karlsnes' tilbakelente og overfraserte vokal, men harmoniene bærer så mye malm at jeg nesten gråter over savnet av Janet LaValley og Terri Barous fra nevnte Tribe. Ultimate Experience lever ikke helt opp til navnet, men det er like fullt et forbannet hyggelig stykke musikk der et bruddent vokalverk aldri tar tak, men i stedet lar et herlig gitardriv få dominere. Bon Voyage sniker seg diskret inn i låtrekka med vokale overtoner som fører med seg litt av Velvet Bellys Anne Marie Almedal. Den abstrakte, forførende og Cam-aktige vokallinja under refrengets harmonier blir til slutt det som får meg til å heise hvitt flagg og be om nåde - i møte med ungmøers lallen står jeg rett og slett forsvarsløs. Den taktbrudne, men like fullt vidunderlig drivende Julia, samt Face It vinner derfor de siste runde på rein walkover, jeg bare flyter med og tar det inn. Og jenter; den lille deilige stemningssnutten dere i rein veldedighet har inkludert etter at Face It tar slutt burde virkelig ha vart myyyye lenger.

Love Songs From Mars tildeles ikke den sterkeste femmeren jeg kan by på. Hvis jeg skal være konkret går kritikken på et noe flatt lydbilde og litt for fantasiløse arrangementer, der gjesteinstrumentene virker noe påklistret. -phy live viste seg forleden å understreke at det meste strengt tatt er på plass med basisinstrumentene gitar, bass og trommer. Samtidig viste de hvilken styrke de har i flotte melodier og harmonier, samt i evnen til å føre låtene med god dynamikk og trivsel. Om ikke annet bør du oppsøke dem live for å se at de har en av de blideste og mest rakryggede trommisene i historien i Vigdis Sjelmo. Kan ikke huske å ha sett maken til yrkesglede siden Alan Wilder med britisk kontroll og eleganse slo skinna for Depeche Mode på midten av 90-tallet.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo