cover

No More Shall We Part

Nick Cave and the Bad Seeds

CD (2001) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Voksenrock / Singer/songwriter / Poprock

Spor:
As I Sat Sadly By Her Side
And No More Shall We Part
Hallelujah
Love Letter
Fifteen Feet of Pure White Snow
God Is in the House
Oh My Lord
Sweetheart Come
The Sorrowful Wife
We Came Along the Garden
Gates to the Garden
Darker With the Day

Vis flere data

Se også:
Nocturama - Nick Cave and the Bad Seeds (2003)
Nocturama - Nick Cave and the Bad Seeds (2003)
Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus - Nick Cave and the Bad Seeds (2004)
Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus - Nick Cave and the Bad Seeds (2004)
Dig, Lazarus, Dig!!! - Nick Cave and the Bad Seeds (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ni til fire-plate.

Cave er på jobb fra 9-16 hver dag. Det er antagelig det som gjør musikken hans så kjedelig.

Nick Cave har nå over ti album på samvittigheten. Caves progresjon som artist har gått via knallhard dop-infisert nyveiv med bandet The Birthday Party, til en slags solo-karriere fra 1983 der han siden har frontet The Bad Seeds. Mick Harvey, også fra The Birthday Party, og Blixa Bargeld fra de tyske noise-eksperimentalistene Einstürzende Neubauten, er de eneste som har vært med The Bad Seeds og Cave fra begynnelsen.

Cave har vært en spennede figur, han har skrevet bøker (And the Ass Saw the Angel, 89), spilt inn filmer (The Ghost of the Civil Dead, The Road to God Knows Where og Wim Wenders' Himmelen over Berlin, 87), og laget spennede plater, til og med Let Love In ble sluppet i 94.

Fram til da var Caves prosjekter ladet med energi, temperament og lyrisk desperasjon. Hans plater siden Let Love In, som også var et kommersielt gjennombrudd, har vært blottet for det som gjorde ham spennende. På meg virker Murder Ballads, The Boatman's Call og ikke minst No More Shall We Part resignert, som rene pliktløp, og uten de kjennetegn som gjorde Cave til en stor artist. Låtene er stort sett de samme, han flørter med litt med dop, gud, roser, kjærlighet og sorg, hever stemmen av og til, og skaper tidvis intense partier. Men dette er altså ikke en oppskrift som bryter barrierer lenger.

Det funker tydeligvis på en større hop platekjøpere og musikkinteresserte enn det gjorde på 80-tallet, og Cave er sikkert glad for det. Hadde han ikke endret sin destruktive livsstil ville han antageligvis ikke vært i live i dag. Men musikken er altså ikke spennende lenger.

No More Shall We Part er allikevel et album av interesse fordi Cave ikke har mistet den evnen han alltid har hatt til å skrive personlige tekster om intimitet mellom mennesker, og gjennom dette å eksponere irrgangene i sitt eget sjeleliv. Med disse temaene i bakhodet er lyden av en psyke i berg- og dalbane mer spennende enn en stabil sjel som safer inn på cruise control. Derfor er et tilbakeblikk på hans tidligere skiver mer interessant enn hans nyere utgivelser.

Selv om dette er tamt er Cave en stor artist som fortjener et liv blant roser; en ekstra stjerne for det.

comments powered by Disqus

 



Mads
2002-04-25Cave balanserer

Nok et album fra denne briljante australier. Nok en höjdare. Cave er nok mer øm og melankolsk enn noen gang. Han drar frem meget av sin fortid som dopmisbruker, og kanskje sin redning - ungene. Dette albumet er mer ensporet og genreorientert enn mange av de forrige, hvilket aldeles ikke gjør det kjedelig. Som alltid drar han inn mange elementer fra kristendommen, denne gang uten den tidligere særs egenartede humor. Jeg føler at dette er Cave's mest seriøse album.

Ole-Jakob
2008-01-04

Ikke stort mer å si om den saken. En fantastisk plate.

Ole
2008-01-05

Når jeg nå, flere år etter at den kom, hører den igjen finnes det ikke tvil; dette er veldig bra. jeg synes det når den kom også, men jeg liker den ennå bedre i dag. Er det fordi jeg, i likhet med Cave er blitt eldre? mulig det, men spiller det egentlig noen rolle når kvaliteten er så høy?
I disse dager venter jeg i spenning på Dig lazarus dig fra en artist jeg aldri synes blir kjedelig eller intetsigende. Da Grinderman ikke kom til Øya kan vi kanskje håpe på et besøk av Bad seeds snart??

Jonas
2008-01-08

Nick Cave er en av mine favorittmusikere, hans første plater tilogmed Murder Ballads var fantastiske, men de seneste årene har han melka samme ku for lenge, det blir kjedelig, han blir gammel og mangler inspirasjon. Håper nyeste albumet blir bra, men tviler veldig på at det blir noe annet en hva de siste albumene var.

Ole
2008-01-08

Helt enig i at de gamle skivene til Cave er fantastiske. Det er derimot totalt uforstålig at du kan mene at Murder Ballads er bedre enn f.eks Boatmans Call.

No Pussy Blues var for min del en av fjorårets feteste låter og beviser i mine øyne at mannen har et liv til tross for fylte 50. Gleder meg til å høre mer enn tittellåta på den nye, en låt som kanskje ikke er all verdens?? Dette sagt; Caves venstrehånds arbeid er langt bedre enn de fleste andres flotteste øyeblikk.

mr T
2008-01-09

Grinderman-plata var helt fantastisk, en skikkelig opptur! Ifølge mannen selv skal Dig Lazarus Dig lydmessig være sterkt preget av Grinderman, noe som unektelig er lovende. Enig i Oles oppfatning av No Pussy Blues.

Ole-Jakob
2008-01-09

Støtter Ole. Det går ikke an å mene at å mene at platene fra og med Let Love In er kjedelige! Etter min mening har Cave aldri laget så storslagen og fantastisk musikk som han gjorde på dobbeltplaten Lyre of Orpheous/Abattoir Blues fra 2005, og jeg er en ganske svoren Cave-fan og har hørt stort sett alt han har laget. Grinderman er mer tilbake til røttene for Cave sin del, men jeg tror han kommer til å fortsette der han slapp i 2005, og dermed befeste sin posisjon som en av de beste låtskriverne i dag, kanskje noensinne.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo