cover

This Is Where I Belong: The Songs of Ray Davies & The Kinks

Diverse artister

CD (2002) - Rykodisc / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bossanova / Country / Rock / Pop / Psykedelia / Indierock / Britpop

Spor:
Better Things
Starstruck
Stop Your Sobbing
No Return
A Well Respected Man
Victoria
Who'll Be The Next In Line
Big Sky
Art Lover
Picture Book
Muswell Hillbilly
Get Back In Line
'Till The End Of The Day
This Is Where I Belong
Fancy
Waterloo Sunset

Referanser:
The Kinks

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ujevn samling av The Kinks coverlåter

Yngre og eldre musikere har satt sammen et tidvis svært hørbart album av coverlåter.

Dette er en samling coverversjoner av Ray Davies' låter. Han står bak over 400 Kinks-låter, men i dag holder han det gående på egen hånd. The Kinks hadde for øvrig sin siste konsert i 1996, under Norwgian Wood-festivalen i Oslo, men det må understrekes at bandet ikke er offisielt oppløst. Det har vært snakk om både flere konserter og plateinnspillinger, men så langt har intet skjedd. Ray Davies kommer imidleritd med en ny soloskive i løpet av året.

This Is Where I Belong er en av flere Kinks-coverskiver på markedet. I tillegg ventes det et par nye om ikke alt for lang tid. Det kan også nevnes at det er registrert nærmere 1500 Kinks-covere opp gjennom musikkhistorien, fra James Last til Van Halen. Her foreligger altså 15 nye.

Undertegnede har intet nært forhold til noen av bandene på skiva, bortsett fra Ray Davies og Damon Albarn, som gjør en duett av Waterloo Sunset. Enkelte av bandene har jeg knapt hørt om, men The Kinks er jeg en dedikert fan av. For å yte artistene rettferdighet velger jeg derfor å ta for meg en og en låt.

Fountains Of Wayne gjør en versjon av Better Things fra 1981. Det er i utgangspunktet en tøff liten rocker, og den planka er ikke forlatt her. Skikkelig tøff bass og en trommeslager som gjør sine ting bedre enn det Mick Avory i sin tid gjorde. Bandet gjør imidlertid lite nytt med originalen, så da føles det litt unødvendig.

Steve Forbert har tatt for seg en tidlig syttitallslåt, Starstruck. I utgangspunktet en litt skjev tekst med enkelt arrangement. Forbert har en særegen stemme og arrangementet er skeivere enn utgangspunktet, og dette har blitt en helt ok cover.

Jonathan Richman gjør sin tolkning av Stop Your Sobbing. Den har blitt gjort bedre av andre artister tidligere, og er i utgangspunktet et litt kjedelig valg. Richman gjør en litt sutrende versjon, og har også klussa litt med teksten. Unødvendig.

Astrud Gilbertos datter Bebel gjør sin bossa-versjon av No Return svært bra. Hun har klart å få inn en viss psykedelia-vri som ikke var like tydelig i originalen. På den måten gir tolkningen noe nytt slik at ved neste gjennomlytting av originalen får man fatt i ting man kanskje ikke har lagt merke til tidligere. I tillegg har hun sitt helt eget uttrykk, dermed er dette en meget bra versjon.

Det samme må sies om Josh Rouse, som etter mitt syn gjør platas beste låt. Hans tolkning av A Well Respected Man står det stor respekt av. Denne låta fra 1965 var i utgangspunktet en syrlig kritikk av den konforme middelklassemannen som var en usvikelig støttespiller for det bestående. Låta er like krass i dag, men aner man en liten beundring eller forståelse for denne typen? Jeg blir ikke helt enig med meg selv der. Musikalsk er den en tilbakelent slentrende pop-psykedelia, omsorgsfullt utført og både elegant og delikat. Rouse har også fått med klokkespillet fra Kinks låta Big Black Smoke i starten, som en liten hommage til en undervurdert Kinks-låt fra samme tid.

Victoria er også en gjenganger på coverfronten. Jeg har ennå ikke hørt en skikkelig cover av denne, heller ikke denne gang. Til tross for kule blåsere klarer ikke Cracker å gjøre denne til noe annet enn en rett opp og ned blåkopi. Helt greit, men intet nytt.

Større sans har jeg for Queens Of The Stone Age sin versjon av Who'll Be The Next In Line. Her er det lagt på adskillig mer fuzz enn i originalen, og vokalisten har en mer spyttende uttrykksform enn Ray Davies. På grunn av det blir denne smånaive kjærlighetssangen mer Dylansk og bitter enn originalen. Nok en cover som tilfører noe nytt.

Matthew Sweet sin versjon av Big Sky er altfor lik originalen, selv om den ikke har det dvelende ved seg som denne låta krever. Samtidig er det religiøse og skjebnebestemte en dimensjon som originalen besitter forlatt her. Dette er gjort av artister som ikke kjenner låta godt nok.

Den mest interessante tolkningen står imidlertid Lambchop for. Dette er et band jeg har skjønt har vært interessant, men jeg har aldri bevisst lyttet til dem. De gjør en utrolig spennende tolkning av en av The Kinks' mest kontroversielle låter, Art Lover. Uten å gå i detalj kan det nevnes at teksten på denne låta deler Kinks-afficionados i flere leire. Er det en pedofils tanker, eller handler det om en skilt far som ikke får treffe sin datter? Hvor Lambchop har havnet er heldigvis umulig å si, men de har et vanvittig disturbing uttrykk på denne låta. Teksten er mer resiterende enn originalen og med et svært forstyrrende lydbilde er det med på å understreke dobbelheten i teksten. Samtidig er det noe trist og resignert over låta, som ikke er like framtredende i originalen. Slik sett er det nærmest som dette er den versjonen The Kinks ville ha gjort i dag, 20 år etter. En meget interessant tolkning fra Lambchop sin side.

Det samme kan ikke sies om Bill Lloyd & Tommy Womack sin tolkning av Picture Book. Den er noe hurtigere enn originalen, men kompet er statisk og kjedelig. Synd fordi melodien er en perle av en poplåt. Mot slutten av låta avslutter de med en strofe fra låta People Take Picture of Eachother - en låt fra albumet The Kinks Are The Village Green Preservation Society fra 1968, en hyggelig hommage til en annen perle. Med andre ord kjenner de sin Kinks, men respekten har kanskje vært for stor til at de har turt å tukle for mye med originalen.

Det har midlertid Tim O'Brien gjort. Han har laget en sviske av en køntrilåt ut av Muswell Hillbilly som i utgangspunktet er det nærmeste The Kinks har kommet køntri. Låta, som er fra 1971, tar for seg sentraliseringen og de store forandringene som foregikk i boligstrukturen i England på dette tidspunktet. Og den er en hyllest til Muswell Hill, som er det området i London de fleste Kinks medlemmene opprinnelig er fra. Samtidig er det en kritikk av saneringen som myndighetene satte i gang på den tiden. O'Brien gjør en formidabel tolkning og får fram både humoren og tristessen i denne låta. Hos O'Brien er dette to selvstendige størrelser mens hos Kinks går de mer over i hverandre og er kanskje vanskeligere å gripe. En herlig versjon.

The Minus 5 gjør en cover av Get Back In Line. Dette er en låt Ray Davies skrev i 1970 etter at The Kinks igjen skulle få lov til å turnere i USA etter at de hadde blitt boikottet av fagforeningen til den amerikanske tv-
og musikkindustrien i fire år. Grunnen til dette er for komplisert og uoversiktlig til å komme inn på her, men The Minus 5 sin versjon er ufokusert og uinspirert. En helt meningsløs cover.

Fastball gjør en knusktørr framføring av Till The End of The Day. Intet nytt med denne versjonen, men det er uansett en killer av en låt som det er vanskelig ødelegge.

Ron Sexsmith har tatt for seg This Is Where I Belong. Arrangementet er artig nok, men fremføringen er noe statisk og forutsigbar.

Fancy blir tolket av Yo La Tengo, et band Ray Davies også har samarbeidet med tidligere. Versjonen er forbausende lik det norske bandet The Smell Of Incense sin versjon fra 1993. Yo La Tengo har også lagt på et psykedelisk lydbilde som kler låta og gjør den mer likvid enn originalen. Mulig de også har brukt moog, i tilfelle er det gjort på en utrolig lekker måte som gir den et skjær av Who's Next, The Whos beste album.

Albumet avsluttes med en duett mellom Damon Albarn og Ray Davies selv. Waterloo Sunset er tatt opp live fra et fjernsynsprogram på Channel 4 i 1995. Det hele låter tidvis ganske surt, men det er selvfølgelig artig at de gjør en Kinks-låt sammen.

Dermed kan undertegnede konkludere med at dette har blitt et svært musikalsk sprikende album. Det er slik det skal være når det gjelder et album av denne typen. At platen har en del svake tolkninger forhindrer ikke at dette er blitt et artig prosjekt med et par særdeles flotte tolkninger. Derfor kan man håpe at enkelte tolkninger vil føre til at man velger å nærme seg originalen. Samtidig kan de som har et forhold til The Kinks fra før av få inspirasjon til å sette seg inn i band man ikke ha hørt tidligere. God fornøyelse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Fishscale

(Def Jam)

Vår mann setter et par pils på at Ghostface har levert det feteste New York-albumet i 06.

Flere:

John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt
Andrew Bird - Noble Beast