cover

Millions of Brazilians

Dianogah

CD (2002) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Indierock / Post-rock / Instrumental

Spor:
Wrapping the Lamb, Sir
Maria, Which Has Got Her Heart Completely Fucked Up
The Smallest Chilean
American Dipper
Flat Panda
Take Care, Olaf
Piñata Oblongata
Goto Dengo Loses the War
Pitufina
The Sky Came Down to the Rooftops

Referanser:
Tortoise
Trans Am
Rachel's
Bastro
The Coctails

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Retro-post-rock

Nok et eksperimentelt Chicago-band med hjelp fra post-rock guru John McEntire.

Chicago har de seneste årene vært sete for en av de nyere retningene innen rocken, nemlig post-rocken. Det som har kjennetegnet denne greinen innen rocken er en ekstrem grad av sjangerblanding med elementer fra både elektronisk rytmisk musikk og jazz. I tillegg har mange av artistene fra denne scenen også jobbet med å bryte ned tradisjonelle måter å arrangere rockelåter på. Det vil si at vi ofte ikke finner den tradisjonelle vers-refreng-vers-refreng strukturen i denne musikken. Dessuten er mange av bandene helt eller delvis instrumentale. De mest kjente bandene innen post-rocken er blant andre Tortoise, The Sea and Cake, Ui (fra New York) og Trans Am. Særlig sentralt innen sjangeren har John McEntire stått, både som utøver og som produsent.

Det er nettopp John McEntire som har produsert Chicago-trioen Dianogahs tredje CD Millions of Brazilians. Dianogah føyer seg nesten plagsomt lett inn i rekken av post-rock band fra Chicago. De spiller instrumentale låter og de forsøker å tøye grensene for rock-begrepet gjennom å helle over mot andre sjangere og gjennom å bryte ned tradisjonelle låtstrukturer. Det låter slett ikke ille, men allikevel blir jeg sittende igjen med en litt flau smak i munnen av Millions of Brazilians. Jeg tror det mest er fordi at også post-rocken som sjanger er i ferd med å miste noe av nyhetens interesse og det har gått litt inflasjon av nye, eksperimentelle instrumentale band i det siste. Det er etter hvert mange band som har gjort det som Dianogah gjør, og flere av dem har gjort det bedre.

Det mest originale med Dianogah er besetningen: to bassister og en trommis. I tillegg har de fått hjelp av John McEntire på et par av sangene på synth og perkusjon. Og også Rachel Grimes fra The Rachel's og John Upchurch fra The Coctails har bidratt på enkeltspor. Men selv med denne hjelpen på noen av sangene blir Dianogahs uttrykk temmelig ensartet og kjedelig i lengden. De kunne med fordel ha spedd på med litt mer variasjon i instrumenteringen.

For å trekke paralleller, så er Millions of Brazilians ikke ulik verken Tortoise eller Trans Am på deres tidligste plater. Men det var på midten av 90-tallet, og Dianogah høres på langt nær så freshe og fine ut nå som de nevnte bandene gjorde da, selv om et par enkeltspor på Millions of Brazilians er bra. Jeg nevner spesielt Piñata Oblongata som med en dæsj synth og tangenter er både forfriskende og langt mer spennende enn det meste av resten av materialet på Millions of Brazilians.

I fare for å høres kvalmende blasert ut vil jeg hevde at Dianogah hadde imponert meg langt mer i 1995 enn hva de gjør i 2002. Nå er de bare helt intetsigende "greit nok".

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ensemble 96 - Immortal Nystedt

(2L)

Knut Nystedt har fylt 90, og det feires med et fyrverkeri av en utgivelse.

Flere:

Radical Face - Ghost
Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø