cover

The Age Of Adz

Sufjan Stevens

CD (2010) - Asthmatic Kitty / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Indieabstraktelektropopmesterverk

Ikke engang Sufjan Stevens kommer seg unna med autotune, men heldigvis er de seksti minuttene før sjokket av ypperste klasse.

Hvordan kan man motstå Sufjan egentlig. Sånn helt på ordentlig. Mannen er en helt. En trollmann. En drømmemann. Et geni. En mann uten sidestykke i den evig ekspanderende og hovedsakelig uinteressante indiesfæren. En som står bak en begivenhet av de sjeldne når han nå slipper sitt første ordentlige studioalbum siden Come On Feel The Illinoise fra 2005.

Det skal nesten godt gjøres å finne noen som ikke har et lidenskapelig forhold til nevnte album, og det var kanskje like greit at det tok fem år til The Age Of Adz. Her i huset behandles i alle fall Illinoise som om den ble sluppet i går den dag i dag. Nesten i alle fall. Og det var noe nyvunnet episk over Sufjan ved siste korsvei, noe hårreisende engleaktig over vokalen – noe som man i beste fall kunne høre tendenser av på tidlige utgivelser.

På The Age Of Adz har han like gjerne kastet alt av skriblerier fra Illinoise, forkastet planen om å lage en plate for hver eneste stat i USA, og tilsynelatende blitt enda litt mindre selvhøytidelig – om han noen gang var det. The Age Of Adz er nemlig en eksperimentell elektronisk indiepopskive.

Da Too Much ble ubevisst lekket av våre egne NRK P3 for litt siden, så var det ikke bare oppsiktsvekkende måten det skjedde på, men det var enda mer oppsiktsvekkende hvordan låten utartet seg. Det var nesten som om Sufjan hadde huket tak i Broadcast eller Stereolab til å bidra – med andre ord hadde det skjedd litt forandringer. Både øyne og ører blafret i alle fall godt og stødig i de nesten syv minuttene, og The Age Of Adz er like gjerne proppet full av slike overraskelser.

Det er likevel kanskje ikke alle overraskelsene man er like fornøyde med. Det som er greit er i alle fall at man kan slappe av i seksti minutter før det kommer en grufullhet. En overdrevet bruk av autotune, nesten til en slik grad at det sender tanker tilbake til 1998 og Cher. Men det skjer heldigvis drøye 11 minutter ut i siste låt, som strekker seg ut i over 25 minutter. Låten blir relativt kraftig maltraktert av stuntet, og ødelegger en del for det som burde og ville vært en kanonavslutning på nok et mesterverk.

Han er egentlig et lite barn innerst inne den godeste Sufjan, men det er vel gjerne mye av grunnen til at det han gjør er såpass uimotståelig.

Lurte oss gjorde han også, da han så sent som i august slapp All Delighted People EP. En utgivelse som i etterkant virker litt rar, som et siste sprell fra Sufjan slik vi har kjent han til nå. Gjennomgående fantastisk var den vel heller ikke, når man tenker seg litt om, tross glitrende øyeblikk også der. Samme kan det være. Sufjan 2010 har offisielt tatt over.

Det er nesten så storslagent at det heller mot klassiske eventyr fra Disney. Det er nesten så skamløst at Muse kommer til å angre seg grønn på at de ikke plukket litt mer fra Sufjan i stedet for Queen. Refrenger som får Brian Wilson til å høres kjedelig ut, elektroniske krumspring som får Radiohead til å virke avleggs.

The Age Of Adz er både apokalypsen og redningen, fremtiden og fortiden - og ikke minst forvirringen, alt i en stor klump av glede. Sufjans tildels vellykkede forsøk på å være lyrisk fantastisk drukner riktignok ofte i rekordstore arrangementer, men likevel er det helt greit.

Nei, dette er neimen ikke langt unna at Sufjan burde få status som vår tids goddamn Mozart. Hvem vet, hadde han hatt muligheten så hadde kanskje til og med den godeste Wolfgang latt seg friste av autotune. Om noen kan tilgis er det uansett Sufjan.

Litt av en luring!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Beirut - Gulag Orkestar

(Ba Da Bing!)

19 år unge Zach Condon leder an marsjerende sigøynere i en hitparade av utbasunerende skrangleorkestre i majestetiske fanfarer.

Flere:

Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours
The Samuel Jackson Five - Same, Same, But Different