cover

Statues

Moloko

CD (2003) - PIAS (Play It Again Sam) / Chrysalis

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektropop / Pop / Elektronisk / Chillout / Cinematisk

Spor:
Familiar Feeling
Come On
Cannot Contain This
Statues
Forever More
Blow X Blow
100%
The Only Ones
I Want You
Over & Over


DVD:
Forever More
Familiar Feeling
Indigo
Pure Pleasure Seeker
The Time Is Now
Sing It Back
The Flipside
Dominoid
Fun For Me
Where Is The What If The What Is In The Why

Referanser:
Goldfrapp
Portishead
Hooverphonic

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Overachievers

Moloko prøver innmari hardt på Statues, men greier ikke å følge opp 90-tallets singelsuksesser.

Hvor lurt er det egentlig å starte en popskive med en monoton, malstrøm-aktig gjentagelse av tittelen på åpningslåta? Etter min mening: ikke noe særlig. Likevel presterer Moloko å starte Statues med en kakafonisk introduksjon til Familiar Feeling, som så etter to minutter og 23 sekunder transformeres til en bossanova-aktig showtune. Forvirrende? Ja visst. Interessant? Egentlig ikke.

Moloko er vokalist Roisin Murphy og bakommann Mark Brydon. Sammen produserer de popmusikk med en elektronisk grunnstamme i farvannet til Goldfrapp og til en viss grad Portishead. I mitt hode er Moloko et av de banda som man egentlig aldri helt får grep om, men som man kjenner igjen når en av singlene deres invaderer privatsfæren, og man må innrømme; "Er DET Moloko!". Jeg fikk derfor et par aha-opplevelser da jeg smatt den medfølgende DVDen i spilleren og oppdaget at singelhittene The Time Is Now, Sing It Back og Fun For Me er alle signert duoen Murphy/Brydon.

Statues er fjerde album som serveres fra Moloko siden debuten Do You Like My Tight Sweater? ble sluppet i 1995 og introduserte bandet med hitten Fun For Me. Moloko fortsetter å levere dramatisk popmusikk med narrativt drevne tekster og et programmert lydbilde som grenser mot det pompøse og cinematiske. Tittellåta på Statues er et godt eksempel på hangen etter dramatiske effekter (takket være strykere denne gangen) og en teatralsk fremføring fra Murphy. Det er rett og slett litt "føling i fjæra" over Moloko når de er i dette lunet, og det får meg til å vende tommelen ned.

Det er litt mer fart i sakene på den etterfølgende Forever More, og det er Murphy på sitt beste hvor hun kan spille på sin "snill pike som har oppdaget sin mørke side"-vokal. Programmeringen høres ganske simpel ut med blåsere strødd over for å krydre opp lydbildet avslutningsvis. Edgar Allen Poe-referansene går rett hjem hos meg, og jeg føler behov for å svinge meg i valsen når låta antar det reneste show-nummer patos mot slutten.

Moloko er sterkt beslektet med Goldfrapp, og det er mer enn tilfeldig likhet mellom vokalen til Allison Goldfrapp og Roisin Murphy. Der Goldfrapp leverer stemningsfulle og til tider mettede lydbilder som i høy grad kan ansees som svulstige (spesielt på Felt Mountain), faller de aldri i det uføret Moloko nå befinner seg i ved å levere et overprodusert album. Kom ikke og fortell meg at de bare MÅTTE ha harpe på den ellers fine poplåta The Only Ones. Moloko balanserer på grensen til stormannsgalskap når de introduserer blåsere og strykere på den tre minutter og 12 sekunder korte Blow X Blow. En hyggelig poplåt som overkjøres av for mye tid i studio. Nei, spar meg fiksfakseriet i studio når det ikke er formålstjenlig, og gi meg heller rett-på-sak låter som den innledende Cannot Contain This og I Want You som slår inn mot slutten av skiva. Mitt poeng understrekes av den ni minutter og 51 sekunders lange strykerorgien Over & Over (sant nok) som runder av dette besøket fra Moloko.

Det må sies at det er en meget hyggelig gest å legge ved en bonus-DVD på denne utgivelsen. Moloko nøyer seg ikke kun med å raske sammen en liten pose videoer, nei her klasker de til med 10 videoer som spenner fra de første singelutgivelsene og inkluderer alle hittene. Her har noen og enhver noe å lære om generøsitet. Bare så synd at hovedproduktet er såpass tamt.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


The Machines - Stereotypes

(C+C)

Velkommen til en malstrøm av bevisst og ubevisst arrangerte tilfeldigheter hvor ingen er trygge og alle er fritt vilt.

Flere:

Dizzee Rascal - Showtime
The Pains of Being Pure at Heart - Belong