cover

Crashes to Light, Minutes to Its Fall

Cul de Sac

CD (1999) - Thirsty Ear

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Surf / Drone / Krautrock / Etnisk / Space rock / Avantgarde / Psykedelia / Post-rock

Spor:
Etaoin Shrdlu
K
A Voice Through a Cloud
Into the Cone of Cold
Far Off, the Fabulous Iron Serpent Whistles
Father Silence
Hagström
Sands of Iwo Jima
Auf der Maur
On the Roof of the World

Referanser:
John Fahey
Can
Ghost
Pink Floyd
Tortoise
Salvatore
Friends of Dean Martinez
Silver Apples

Vis flere data

Se også:
ECIM - Cul de Sac (1991)
Immortality Lessons - Cul de Sac (2002)
Death of the Sun - Cul de Sac (2003)
The Strangler's Wife - Cul de Sac (2003)
Abhayamudra - Cul de Sac & Damo Suzuki (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


The night-blooming cereus

En av de sjeldneste ørkenenplantene, som blomstrer bare en gang før den dør.

Omslaget viser en blomstrende Cereus greggii, kaktusblomsten som omtales av fagfolk som en av de rareste vekstene i ørkenen; "...rarely seen in the wild because of its inconspicuousness. But for one midsummer's night each year, its exqusitely scented flower opens as night falls, then closes forever with the first rays of the morning sun." Et fenomen som passer så inderlig godt som bilde på hele denne platen.

Crashes to Light, Minutes to Its Fall var en kunstnerisk suksess for Cul de Sac da den ble gitt ut i 1999, men den ble på ingen måte en kommersiell hit. I en tid da post-rock ble et allment kjent begrep, og artister som Tortoise og Mogwai slo gjennom, ble Cul de Sac værende igjen i obskuritetetens skyggedal. En eller annen sa at Cul de Sac har mer kraft enn Tortoise og mindre støy enn Mogwai, og det kan jo være en sammenligning god nok. De er også mye mer, noe de til fulle viste her.

På sin femte plate lykkes de langt på vei i å forene mange av sine ideer, som på forgjengerne hadde kommet frem enten i råere, mer upolert form (ECIM (1991) eller den ubehandlede I Don't Wanna Go to Bed, 1995) eller i mer rendyrket utgave (samarbeidet med John Fahey på The Transfiguration of Glenn Jones, 1997). På Crashes to Light... er noe av denne gamle råskapen borte og trådene tilbake til Fahey/Robbie Basho har blitt mer diffuse. Bandet fremstår her som mer raffinerte, varierte og villige til både kompromisser og eksperimenter i studio (innspillingsprosessen varte i cirka 8 måneder). Nytilsatt bassist Michael Bloom kan få noe av æren for at bandet vendte seg mot mer komplekst terreng og en improvisatorisk lekenhet, samtidig som de beverer en melodiøs, lett struktur på låtene. I det hele tatt er det en mild og lett stemning platen gjennom.

Veiskiltet de står og spiller under viser at det er like langt fra Tucson som til Tyrkia, fra Appalachene til Athen, i det som er en slags forenelse av sløy surf, utartede progtendenser, Morricone-tonesatte filmkulisser, øst & western, arabisk kraut og psykedelisk spacerock. Tilsynelatende mange rare merkelapper, men selv om Cul de Sac søker mot space finner de alltid veien tilbake til jorden, Crashes to Light... er en sammenhengende flytende reise anført i første rekke av Glenn Jones skinnende gitarspill og Robin Amos' boblende og foruroligende synthtepper.

10 låter lang, 8 av dem med en spilletid fra 6 til 12 minutter, er dette en ganske omfattende plate - og den bør gjerne nytes i sin helhet. Lengst og mest åpen er Sands of Iwo Jima, som hinter mot Istanbuls smalere gater guidet av Jones' elektriske bouzouki. Det er i det hele tatt veldig mye fint å ta tak i her. A Voice Through a Cloud, er basert på og tittelen hentet fra en trist bok av den lite kjente britiske forfatteren Denton Welch. Han skrev en gang at: "Working is stepping into the dark and making each tiny happening into a sign..." Kanskje det er det Cul de Sac prøver på her også, og i den 10 minutter lange prosessen blir Welchs ord til virkelighet: "I heard a voice through a great cloud of agony and sickness. The voice was asking questions. It seemed to be opening and closing like a concertina. The words were loud, as the swelling notes of an organ, then they melted to the tiniest wiry tinkle of water in a glass." For det er slik denne låten får utvikle seg.

Etaoin Shrdlu (tittelen er sammensetningen av de tolv mest brukte bokstavene i gammel manuell typografi) og K utgjør det første og mest utadvendte kvarteret, der det umiddelbare åpningssporet er platens mest "progga" øyeblikk. Hagstrom stammer fra tidlig på 90-tallet og også den som mest nikker mot bandets krautrock-inspirasjoner (Faust, Can), men har aldri vært spilt inn tidligere. Hagstrom er selvsagt navngitt etter den svenske gitarprodusenten, hvis Glenn Jones selv sitter med et 20-talls stykker i egen samling. Nevnes bør også On the Roof of the World som er en vakker avslutning, opprinnelig skrevet for en snøstorm-scene for stumfilmen Faust - som Cul de Sac fremdeles turnerer med (blant annet i Oslo, 2005). Komplett med en ulende vind i bakgrunnen blomstres denne unike platen ut, for siste gang, i det solen glimrer i horisonten.

Ikke alle partier er like fengslende hele tiden, men sett under ett er Crashes to Light, Minutes to Its Fall en storslått, vakker og oppfinnsom plate du skal lete lenge etter å finne maken til, fremført av et band som fortjener langt mer oppmerksomet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mathias Stubø - 1979

(BBE)

Entusiasme, ånd og imperfeksjonisme gjør 1979 til et album for nåtiden, fremtiden og fortiden.

Flere:

Supersilent - Supersilent 7
Neil Young - On the Beach