cover

Serene

Serene

CD (2002) - The Arena Rock Recording Company / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Emo / Kristenrock

Spor:
A Fallen Angel
Beggars Of The Sea
Wars And Rumors Of Wars
Interlude
Sir Tumnus
The Angels Are On Our Side
Admiral Of The Oceans And Viceroy Of India
Truth Never Fears Exposure To The Light
Myths And Fables
Last Words Of A Fallen Angel
Internationals
You Are Like That Friend To Me
Autumn

Referanser:
Death Cab for Cutie
Sunny Day Real Estate
Morella's Forest
Poor Old Lu
The World Inside
Elf Power

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Sakte i bakkene

Seig kristen indie-emo-rock fra Pittsburgh med lite mål og mening.

I utgangspunktet kan Serene være et interessant band for tilhengere av Sunny Day Real Estate eller Death Cab For Cutie. Vi snakker om emo-rock fra statene, denne gangen med et debuterende ungt band fra Pittsburgh. Hovedmann og låtskriver Ryan Betty ble signet til Arena Rock-selskapet etter å ha holdt en del større konserter i området. Han skrapet sammen en vennegjeng og spilte inn den selvtitulerte debuten i New York, og her sitter man med resultatet. Serene har en del slektninger, blant annet Morellas Forest, Poor Old Lu, The World Inside Me og 7 Head Division for å nevne noen. Om alle følger den samme emo-tråden vet jeg dog ikke. Bettys tekster har en god del kristne referanser, uten at det virker som at det ønskes å være spesielt framtredende eller tydelig for lytteren.

Serene er dessverre et relativt livløst prosjekt. Allerede fra åpningen A Fallen Angel fikk jeg problemer med å holde øynene åpne, jeg romsterer leiligheten etter koffeinsterk kaffe, og jeg prøver å telle emo-sauer for å holde meg krampaktig våken. En ting er debatten om emo-rock har utspilt seg selv i løpet av nittitallet, en annen ting er om en emo-utgivelse er bra i seg selv. Hvis jeg skal holde meg til sistnevnte blir konklusjonen raskt at dette er noe kjedelig vas fra en gjeng umodne unge menn og kvinner fra Pittsburgh. Hvorfor dette pushes videre i systemet og over Atlanteren blir jeg også svært usikker på.

La meg beskrive: De aller aller fleste kuttene på Serene høres prikk like ut. Her kjøres en trist og ramlende intro på hver eneste låt, før vokalist Betty begynner på en eller annen navlebeskuende tekst. Låtene bygger seg sakte opp til et visst crescendo midtveis, før det enten dabber sakte av eller holder seg på et middels spenningsnivå låten ut. Av og til stepper Sydney Rentz inn med en enda tristere og mer dempet vokal, uten at det hjelper i noen retninger. Gitaren til Betty lyder helt lik ut på alle kuttene, og trommisen humper i vei uten å høres helt på nett ut med resten av bandet. Både låtene, tekstene og til og med coveret er laget mest mulig nedtonet og mumlende, slik at det ikke klarer å engasjere meg på noen som helst mulig måte. På mitt mest spydige vil jeg si at dette minner om et mindre vellykket kjellerband med sterke depresjoner som har blitt hentet opp fra kjelleren for å ta noen dager i studio og spille inn låtene.

Så, hva da? Ikke kjøp dette, er du snill. Er du tilhenger av emo-rock eller emo-pop, så kjøp heller noe annet. Dette holder ikke mål, og blir for meg en påminnelse på hvorfor jeg inntar emo-musikk i små og kontrollerte porsjoner. Når ting blir både såpass seigt og dårlig samtidig blir det altfor lett å sette Serene i bås som noen selvhøytidelige rockere som i all for stor grad tenker at melankoli burde være en viktig følelse her i livet. Æsj.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - The Stage Names

(Jagjaguwar)

Okkervil følgjer som vanlig sitt dynamiske løp mellom frådande stryk og varlege kulpar, men med litt meir popsnert i understraumen denne gongen.

Flere:

Beatnuts - Classic Nuts Vol. 1
Wavves - Wavvves