cover

Already Platinum

Slim Thug

CD (2005) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Southern rap

Spor:
The Intro
Like a Boss
3 Things
Diamonds
Boys N Blue
I Ain't Heard of That
Click Clack
Everybody Loves a Pimp
Already Platinum
Ashy to Classy
The Interview
Playa You Don't Know
Miss Mary
Incredible Feelin'
This Is My Life
Dedication

Referanser:
Lil' Wayne
T.I.
Young Jeezy
Bun B
Three Six Mafia
Juvenile
Paul Wall

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Spenn, biler, våpen og dop

Quart-aktuell sørstatsrapper med et ujevnt album.

Som jeg tidligere har vært inne på (innledningsvis i anmeldelsen av Lil' Waynes Tha Carter II) er sørstatene i en noe spesiell situasjon for tida. Ting tar rett og slett av, og artister som tidligere kun har vært lokale helter opplever plutselig å få et globalt nedslagsfelt ingen kunne drømme om. Så også med Slim Thug, som av alle ting spiller på Quart-festivalen i år hvis alt går etter planen (noe det som oftest ikke gjør når det kommer til rappere, fly og et entourage proppfullt av dop og våpen i møte med et lite liberalt norsk tollvesen). Dette globale nedslagsfeltet, kombinert med Quarten, gjør at Universal Norge allikevel har valgt å gi ut Already Platinum nesten et halvår etter at ble utgitt i Statene, til glede for (stadig flere) sørstatshoder i det kalde kvikk-lunsj-spisende skitur-og-familiekos-påske-hælvetes Norge.

Slim Thug er majorlabel-debutant, men har som alle andre rappere figurert på en haug med mixtapes og undergrunns-compliations i noen år og har så vidt jeg vet tre mer eller mindre uoffisielle album (altså: "album") bak seg allerede på eget selskap. Som albumtittelen spiller på er han lokal helt i Texas allerede, og med gjestevers på Beyoncé- og Gwen Stefani-låter og Star Trak (altså Pharells produksjonsselskap) produksjon på halvparten av sporene lå det således i kortene at Already Platinum skulle dytte ut crossover sørstats-hiphop til massene.

Som rapper besitter Slim en ganske enkel stil og han legger sjelden de aller smarteste, morsomste eller dypeste tingene. Der man ler med Lil' Wayne og humrer av Three Six Mafia og Paul Wall kommer Slim Thug litt til kort. Gutten er rett og slett ikke særlig dyktig på tekst og det blir mye spenn, biler, våpen og dop. Hvilket i og for seg er greit nok, dersom det gjøres artig eller oppfinnsomt og dersom man forutsetter kul spytting og kule beats. Og når det kommer til akkurat disse faktorene er albumet veldig sprikende, delvis på grunn av Tha Boss selv, delvis på grunn av beatsa.

Slim Thug er ingen utrolig skilled rapper. Han er for så vidt ignorant og henslengt morsom nå og da, men gjentar seg selv både flow- og tekstmessig så mange ganger i løpet av albumet at man nesten gleder seg til gjestene får legge sine vers. Han har riktignok en utrolig drøy og underholdende Houston-aksent, men det holder ikke over 16 spor. Til gjengjeld har han en særegen dyp stemme og han høres uvanlig fet ut på typiske southern-beats. Men de er det ikke alt for mange av med Pharell bak spakene.

Halvparten av de Star-Trak produserte låtene høres rett og slett feil ut. Everybody Loves a Pimp høres ut som et spor til overs fra et Snoop-album og kler ikke Slim særlig godt. Låta blir for stillestående og kjedelig, og The Boss sin lite dynamiske flow gjør ikke ting bedre. Det samme preger Ashy to Classy. Riktignok er produksjonen halv-funky, og spyttinga kul, men sammen funker det rett og slett ikke. Snoop eller Jay-Z med justin timberlake-refreng hadde muligens funka på den type produksjon, men låta faller veldig igjennom med Slim Thugs lite varierte flyt og noe begrensede vokabular.

Cool&Dre produserte Miss Mary er skivebom fra ende til annen. Noen vil sikkert mene at Slim høres bamsete søt og fumlete koselig ut i sitt triste forsøk på å lage en kjærlighetslåt. Dem om det. Jeg syns greia faller sammen som et korthus bygget av en Parkinson-pasient under et jordskjelv (bare sånn at alle spissformuleringsjegerne der ute kan få noe å skyte på).

På den andre sida så er Star Trak og Pharrell dyktige mennesker, med produsenterfaring og hit-snekring verden ikke har sett maken til siden Quincy Jones. Og det kommer selvsagt også til syne her. Like a Boss har sinnsvake trommer og en paranoid blåserrekke som gir Slim plass og adrenalin nok til å høres vanvittig ut. Hiten I Ain't Heard of That med Pharrells synth og klassiske trommeproduksjon (håndtrommer er for øvrig et svært undervurdert instrument, programmert eller ei) og gjestevers fra Bun B er en vinner fra første synth-akkord, som både radioer og hip-hop'ere vet og sette pris på.

Tittelsporet Already Platinum balanserer mellom statisk og hypnotisk. Den lander på den hypnotisk fete siden, snarere enn den statisk kjedelige på tross av Pharrell sitt ikke altfor vellykkete vers som nok en gang beviser for verden at Skateboard P aldri har hatt noen Jay-Z i magen. Click Clack (med Pusha T fra feil-plateselskap-fangede Clipse) er en av skivas tøffeste og mest firkanta spor hvor Star Trak med gunshots, crunk-synth og enda crunkere hi-hats er hardere enn på lenge. Slim leverer sine beste vers, og (uansett hvor dum den kommende leddsetningen ser ut) må jeg helt ærlig innrømme at jeg liker ham bedre når han rapper om vold enn penger og pupper.

Uansett hvor mange hits Star Trak har i gymbagen er det sporene produsert av Houstons egen Mr. Lee - Diamonds og Three Kings som framstår som albumets høydepunkter, sammen med Boys 'N Blue. Three Kings har vært en hit en stund og kom ut for nesten halvannet år siden i statene. På albumet har man gjort en remix-versjon med Bun B og T.I, og låta er bedre enn noensinne. Det er deilig å få litt oppbrudd fra Slims noe monotone flow og både T.I og Bun B er som alltid tightere enn de aller fleste fra sørstatene (sjekk for øvrig ut Bun B sitt eminente soloalbum Trill).

Diamonds er for undertegnede den beste låta Already Platinum har å tilby, med klassisk sørstatsproduksjon og Slim Thug på sitt aller, aller beste og mest sultne. Boys 'N Blue høres nesten ut som en Young Jeezy låt (av det bra slaget altså) hvor også Killa Kyleon, Sir Daily, PJ og Chris Ward får litt shine. Sammen med This is My Life (og til tider også Sha Money XL produserte The Interview) dras albumet i riktig, kompromissløse retning hvor Slims stil kommer så mye mer til sin rett enn fanget i overfunky, til tider litt for forutsigbare beats. Takket være de ovennevnte låtene blir albumet, på tross av problemene, verdt et innkjøp. Samtidig er det absolutt skiver man kan sikre seg før man velger å gå til innkjøp av Already Platinum, deriblant Bun-B Trill, Paul Wall - Peoples Champ og T.Is diskografi.

Albumet er, som den oppmerksomme leser har allerede har summert seg fram til, veldig typisk for hip-hop for tida, med seks-sju låter som drar albumet dit det burde være og omtrent like mange spor som virker meningsløse, lite gjennomtenkte og lite gjennomarbeidete. Slim Thug tjener nok penga sine uansett, og får sikkert flere biler å skrive om til neste gang. Forhåpentligvis får han også litt mer hjelp til å plukke beats og Lil' Wayne til å ghostwrite et vers eller fem.

Da prater vi Tha Baws (som det heter på umiskjennelig Slim-Thug houstonsk) da.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Elected - Sun Sun Sun

(Sub Pop)

Hvis Conor Oberst er den nye Dylan, er Blake Sennett den nye Conor Oberst.

Flere:

David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency
Pink Mountaintops - Outside Love