cover

I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass

Yo La Tengo

CD (2006) - Matador / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Psykedelia / Ambient / Folk / Country / Krautrock / Kammerpop / Jazzpop

Spor:
Pass the Hatchet, I Think I'm Goodkind
Beanbag Chair
I Feel Like Going Home
Mr Tough
Black Flowers
The Race Is On Again
The Room Got Heavy
Sometimes I Don't Get You
Daphnia
I Should Have Known Better
Watch Out for Me Ronnie
The Weakest Part
Song for Mahila
The Story of Yo La Tango

Referanser:
The Velvet Underground
Sonic Youth
Stereolab
The Beatles

Vis flere data

Se også:
And Then Nothing Turned Itself Inside-Out - Yo La Tengo (2000)
Summer Sun - Yo La Tengo (2003)
Summer Sun - Yo La Tengo (2003)
Prisoners of Love: A Smattering of Scintillating Senescent Songs 1985-2003 - Yo La Tengo (2005)
Popular Songs - Yo La Tengo (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Sjangerignorantane frå New Jersey er her igjen

Dei er i alle fall ikkje redde for å utfordre deg, og ja, dei 'will beat your ass', skråsikkert.

Startskotet; åtte retningssikre trommeslag, eit djuptgravande bass-groove melder seg på, dansande perkussivt krydder fyller ut, og så kjem gitaren fresande inn frå dødvinkelen. Aaahhh, den fordomsfrie Hoboken-trioen er ute med sitt tolvte album. Og dei har ikkje komme mange sekundane inn i det før eg byrjar å fatte alvorlig interesse for kor dette ber i veg.

Pass The Hatchet, I Think I'm Goodkind, lyde instruksen. Det eggande monstergroovet går berre ein veg; rett fram. I ti minuttar. Åh, James McNew, den basslinja der berre sug seg fast, fast, fast. Krypande rundt meistergroovet heile vegen til ende, ei ustoppelig rekke av glødande og utemte gitartonar. Poetiske, feedbackdrivne og fridomssøkande. Midt inni larmen prøver Ira Kaplan å synge litt også. Kva han syng veit eg ikkje. Det eg veit, dette opningssporet skulle vore dobbelt så langt, minst. Det eg lurer på, hadde det soniske utfallet blitt omtrent som dette om Neil Young ein eller annan gong rundt 1976 hadde bytta ut Crazy Horse med Neu!?

I motsatt ende rammar Yo La Tengo inn eit i sanning fargerikt album med elleve minuttar bølgjande fuzz-psykedelia, mystisk nok titulert The Story of Yo La Tango.

Mellom dei to lange låtane spirer det fram 12 kortare og ein nesten like lang. Dei har gjort det før, og gjer det altså igjen; vartar opp med noko som i LPen sin tidsalder måtte blitt eit dobbeltalbum. Det snart ti år gamle meisterverket I Can Hear the Heart Beating as One er ein annan av desse. Det er også til dette albumet vi må trekke for å finne I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass sin næraste slektning i Yo La Tengo-katalogen.

Kontrastfullt, eklektisk og sjangerignorerande kan få vere tre stikkord.

Den første store kontrasten dukkar opp i hælane på det nemnte opningssporet. Då sig dei ned i ein Beanbag Chair og syng om å lage "misery out of fun" akkompagnert av lette blåsarpynta poptonar. Utover albumet er dei innom dei fleste musikalske kolorittar som har vist seg fram i rock-samanheng dei siste 40 åra. Frå tungsindig kammerpop med subtil blåsar-napping i Black Flowers, via dundrande punkabilly i Watch Out For Me Ronnie til piano-pirra funk, med McNew i falsettsongar-rolla, i Mr. Tough. Ja dei tre har definitivt vakna opp av dvaletilstanden som til ein viss grad hadde råka dei med Summer Sun.

Å komme drassande med Velvet Underground når ein skal prøve å beskrive lyden av Yo La Tengo, kan vel seiast å vere ein særdeles lite original handling. Den er vel i grunn ikkje berre lite original, den er også noko upresis. Joda, dei har denne hangen etter å kle sine medrivande melodilinjer i utfordrande og fuzzjaga drakter. Men der Reed og hans disiplar stod fram som dekadente svartkledde nihilistar, er vel Yo La Tengo meir den nerdete gensar-kledde tremenningen. Den som fleirtalet av oss kanskje litt lettare kan identifisera seg med. Den som aldri pirrar interessa til tabloidene eller dei sterkt karisma-søkande. Den som sit i sitt anonyme hjørne og prøver å få til noko. Av og til skjer det også. Av og til kjem det saker og ting krypande fram frå desse hjørna som viser seg å ha like så mykje å by på (eller kanskje til og med meir) som det ein blir tilbydd i flomlyset eller i dei meir kredible bakgatene. Det er då den tålmodige unnselige mottakaren gledesstrålande mumlar fram sitt "yo la tengo" ("eg har den").

Dette betyr ikkje at VU-allegorien hermed er kutta, gravlagt og gløymt. Neida, den lever. Og den lever spesielt godt når eg tenker på Georgia Hubley. Når eg ser henne avbilda ved sida av sin mann Ira og bandkompis James, når eg høyrer henne dunke trommeskinnet og når eg høyrer henne synge. Georgia Hubley er den perfekte syntesen av Moe Tucker og Nico. Det varmar sjela å høyre henne på ei chanteuse sitt vis synge lengtande tonar i skumringstime-balladen I Feel Like Going Home. Ho får forresten god hjelp av nokre knokkellydande tonar frå eit piano og tidlegare Dylan-kollaboratør David Mansfield sine vemodstunge fiolintonar til å mane fram den rette stemninga på denne. Det er andre instrument som dominerer, og ei framdrift av ein atskilleg annan karakter som kjem til uttrykk i The Room Got Heavy. Eggande handslåtte trommer, ein grom bass, spretne fløyte-liknande tonar og eit funky orgelbrus. I ei dynamisk veksande form tar den seg etterkvart inn i eit ganske så frenetisk lende, og sikrar full siger. Nemnte eg at Georgia syng her også?

Midt i feltet smyg Daphnia innom. Ei ni minuttar lang ambient vandring i eit nakent og dunkelt rom. Brian Eno har vel gjort eit og anna som liknar denne opp gjennom tidene. På kvar si side av den opptrer heilt andre tonar. Den countryjazza smålate og nydelige oda til kjærleikslivet sine opp og nedturar, Sometimes I Don't Get You, og den skranglete popturen I Should Have Known Better. Sannsynlegvis ikkje eit heilt tilfeldig Beatlesk lån av tittel.

Med I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass utfordrar altså Yo La Tengo i kanskje større grad enn nokon gong før denne ideen om eit album som eit rimelig stringent vesen. Det er bra. Eg elskar dei for det, og eg elskar dei for alle dei fabelaktige låtane dei gjer det med.

comments powered by Disqus

 



Hyyl
2009-11-16Ry Cooder

vil si at Daphnia og også sanger som Mr. Ameche Plays The Stranger, Green Arrow og Firecracker fra nye plata, kan minne mye om Ry Cooder, spesielt Paris, Texas-perioden.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo