cover

100th Window

Massive Attack

CD (2003) - Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Rock / Pop / Elektronika / Eksperimentell

Spor:
Future Proof
What Your Soul Sings
Everywhen
Special Cases
Butterfly Caught
A Prayer For England
Small Time Shot Away
Name Taken
Antistar

Referanser:
Radiohead
Sinéad O'Connor
Horace Andy

Vis flere data

Se også:
Blue Lines - Massive Attack (1991)
Protection - Massive Attack (1994)
Mezzanine - Massive Attack (1998)
No Protection - Massive Attack & Mad Professor (1995)
Heligoland - Massive Attack (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Anti

Massive Attack er tilbake sammen med Saddam.

12 år etter debuten og fire studioalbum senere slentrer Robert Del Naja bort til mikrofonen og åpner 100th Window med kryptiske meldinger på Future Proof: ”Borderline case / Reinforced glass / Absent friends / Passport photos an elastic past / Empty pockets / And they think it is all / They think its soul / All wrapped up in a swollen lip”. Det er ikke lett å bli klok på Massive Attack i 2003. Eller, det vil si, det som er igjen av Massive Attack i 2003. For Andrew ”Mushroom” Vowles ga opp samarbeidet med Robert ”3D” Del Naja etter Mezzanine, og Grant ”Daddy G” Marshall har tatt seg et friår. Dette har etterlatt en tankefull og bekmørk Del Naja i et studio fullt av fiksfakseri og et knippe venner over en drøy fireårs-periode.

Det er en aldri så liten begivenhet hver gang Massive Attack slipper nye skiver. De opererer med fire-fem års intervaller mellom hver utgivelse og lar oss avhengige vente i beven. Det har dukket opp en singelsamler og DVD-utgivelser som venteføde for de aller ivrigste, men det er likevel noe ekstra forventningsfullt når man smetter en ny Massive Attack-skive i spilleren. 100th Window åpner der Mezzanine slapp, med et mørkt, tungt og dystert lydbilde hvor bassen ruller i et synthetisk tomrom som etter hvert fylles av Del Najas hviskende vokal. Future Proof er halvbroren til stjernelåta Inertia Creeps fra Mezzanine og det er åpenbart at Del Naja har styrt begge disse produksjonene ut fra eget hode.

100th Window har den samme oppslukende produksjonen som i sterk grad preget forgjengeren. Massives nye oppspill byr således på en gigantisk lytteropplevelse kun på bakgrunn av den prikkfrie produksjonen og helheten som hviler over albumet. Det er dog en helhet preget av elendighet og tristesse, så ikke forvent oppløftende perler som Sly, Angel eller Hymn Of The Big Wheel. Uten verken Mushroom eller Daddy G til å korrigere Del Najas tungsinn har han latt begeret renne over på egenhånd. Når Sinead O’Connor griper mikrofonen på de innledende låtene er det ikke noe lystig å spore, og selv den alltid kommuniserende O’Connor makter ikke å løfte disse låtene over surmulenivået. What Your Soul Sings, Special Cases og særlig den overtydelige A Prayer For England er de svakeste øyeblikkene på skiva, mye takket være O’Connors selvhøytidelige fremførelse.

Inspirasjonen fra østlig instrumentering har vært tydelig i Massive Attacks lydbilde siden Protection og var viktig for store deler av Mezzanine. På 100th Window gjør tradisjonelle, akustiske strykere sitt til å varme opp et dominerende og kjølig lydbilde. Østlig inspirasjon løfter låta Butterfly Caught til et av høydepunktene på et albumet som i grunnen er lite preget av oppturer. Horace Andy dukker som sedvanlig opp på Massive Attacks innspillinger. Som på Mezzanine finner ikke Andy helt sin plass på dette albumet, og hans vokal på Everywhen overskygges av en dundrende bass. Andys vokal er fremdeles himmelsk, men gjør seg best på spor som Hymn Of The Big Wheel hvor vokalen får dominere i større grad og føre låta.

Det var gitaren som dominerte Mezzanines mørke uttrykk. Selv om det dystre også hviler over 100th Window har Del Naja oppdatert uttrykket mot det mer tidsriktige eksperimentelle electronica-uttrykket. Small Time Shot Away er et høydepunkt som gir meg tro på at Massive fikser overgangen til et mer moderne uttrykk, og kan minne om den eksperimentelle fasen til Radiohead på Kid A og Amnesiac. Vokalen til Del Naja er tradisjonell nok, men lydbildet er i klipp-og-lim-tradisjonen til Aphex Twin og Autechre, som gir låta ett mer spenstig uttrykk enn de innledende låtene.

100th Window avslutter sterkt med Small Time Shot Away, Name Taken og Antistar. Name Taken introduserer Horace Andy på ny og på en mer vellykket måte denne gangen, hvor vokalen hans kommer til sin rett i et mer nedtonet musikalsk uttrykk enn på Everywhen. Antistar er et av hovedsporene på albumet, og oppsummerer dette møtet med Massive Attack på mektig vis. Del Naja snøfter vokalen over et lydspor preget av elementer fra tradisjonelle instrumenter fra østen. Meldingene er like kryptiske som på åpningssporet: ”Can U lick my wounds please / Can U make it numb / Kill the pain like cortisone / Grant me intimacy / How we’ll split your chromazomes”.

Møter med Massive Attack har vært interessante helt siden Unfinished Sympathy tok musikkverden med storm for over 12 år siden. 100th Window byr ikke på de helt hjernesprengende musikalske opplevelsene, men Massive Attack er fremdeles en viktig bidragsyter til moderne musikk. Når ryktene dessuten skal ha det til at Daddy G er tilbake i studio etter pappa-permisjonen og at et nytt album skal foreligge innen rimelig tid, ser jeg lyst på fremtiden for Massive Attack.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo