cover

The Mouse and the Mask

Dangerdoom

CD (2005) - Lex / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Alternativ

Spor:
El Chupa Nibre
Sofa King
The Mask
Perfect Hair
Benzi Box
Old School
A.T.H.F. (Aqua Teen Hunger Force)
Basket Case
No Names (Black Debbie)
Crosshairs
Mince Meat
Vats of Urine
Space Hos
Bada Bing

Referanser:
MF Doom
J Dilla/Jay Dee
Madvillain

Vis flere data


Bryter fordommer

MF Doom og DJ Danger Mouse går sammen om en av årets mest etterlengtede hip hop-plater.

Just because people wear a mask, don't mean they did something...

Mange av mine musikkinteresserte venner ser på hip hop som en sjanger uten noe som helst intellektuelt eller interessant innhold. Enkelte har kommet med utsagn om at dette er den eneste sjangeren det ikke finnes noe som helst kvalitet i. Dette har ført til en del diskusjoner om hvorfor de oppfatter den slik. Så godt som alle viser til hva de ser på Svisj og MTV, tøffe afroamerikanske menn som rapper kvinnenedverdigende om sex og disser de andre. Velmenende råd om at dette ikke er representativt for hele sjangeren har blitt sett på som svada og nærmest blitt gjort narr av.

Selv var jeg lenge en av dem som trodde at hip hop var like hjernedødt som realityprogrammer. Men etter hvert som min musikkinteresse skred frem i omfang ble etter hvert møter med sjangere jeg hadde motforestillinger mot uunngåelig. Elektronika, country og hip hop ble alle oppsøkt og likt. I alle møtene oppdaget jeg at fordommer mot musikksjangere nesten er like teit som fordommer mot andre på grunnlag av hudfarge. Hip hop er fylt til bredden av artister som holder på fordi de elsker musikk, og veldig mange av dem har noe fornuftig å komme med.

MF Doom og Danger Mouse har lenge vært markante deler av undergrunnsmiljøet som har sydet og boblet. Den produktive MF Doom, hvis persongalleri grenser mot det schizofrene, fikk et lite gjennombrudd sammen med Madlib i fjor. Sammen dannet de duoen Madvillain, hvis album Madvillainy rykte spredte seg langt utover de ordinære kretsene. Danger Mouse fikk på sin side stor oppmerksomhet rettet mot seg da han mikset The Black Album av Jay-Z sammen med The White Album av The Beatles i fjor. Naturligvis har forventningene til samarbeidet i Danger Doom vært markante.

Der hvor Mmm... Food handlet om mat og fråtsing og Madvillainy var lyden av to skurker på et fritt utvalg av intoksikerende midler, er The Mouse and the Mask lagt til tegneseriens verden. Gjennom et samarbeid med "kveldsutgaven" av Cartoon Network, nemlig Adult Swim, er vi i tegneserieland. Noe synd er det at få, eller ingen av oss, har førstehåndskjennskap til denne kanalen. Et par karakterer, blant annet de kombinerte fastfoodproduktene og frilansetterforskerne Aqua Teen Hunger Force, dukker opp som gjesteartister. Ellers er det befriende lite skits på platen, noe som forhindrer det ufokuserte inntrykket som lett kan oppstå hvis det tipper over.

Personlig ikke jeg stor kjennskap til DJ Danger Mouse før dette prosjektet, men han gjør en imponerende figur på denne platen. Beatsene er varierte og fengende, og sender tankene tilbake til god old school. Instrumenter som fiolin, fløyter, gitarer og xylofoner passer fint inn med de sedvanlige arrangementene med skitne blåsere. Vats of Urine med sampling av en trompet fra cirka 1930-tallet og "Space Hoes" med plystring er eksempler på spor hvor Danger Mouse sitt gode håndverk setter sitt særpreg på platen. Gangster-rap parodien (?) Benzie Box, platens eneste forglemmelige spor, er derimot utfallet ikke like heldig på. Selv ikke en gjesteopptreden av Cee-Lo kan redde den. På Perfect Hair og A.T.H.F høres det ut som om Doom har fått lov til å ha en finger med i spillet, da disse er mer høytsvevende enn resten av platen i tråd med hva som har vært tilfellet i en del av hans tidligere materiale.

De to beste låtene på platen, er etter min mening The Mask og Old School Rules. Det som er felles for begge, er at de begge har beats og blåsearrangementer som fenger og gjester som gjør en god figur. På The Mask dukker Ghostface Killah opp, mens på Old School Rules er det Talib Kweli som forteller om hans tegnefilmvaner. Ryktet vil ha det til at MF Dooms neste samarbeidsprosjekt til vil bli med nettopp Ghostface Killah. Skal man dømme ut i fra The Mask kan det bli dynamitt.

The Mouse and the Mask skuffer ikke. Doom og Danger Mouse serverer en fokusert plate som sjeldent slipper taket på deg. Det finnes flere høydepunkt, og få sanger kan betraktes som simpel fyllmasse. Setter man den opp mot Madvillainy, gjør den seg ikke bort, selv om den ikke overgår den. En av årets store hip hop-plater for meg, og nærmere bekjentskap med to aktører som gjør sitt for at sjangeren stadig fornyes og er spennende. Et møte flere kunne hatt godt av for å innse at hip hop har noe å fare med.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sade - Lovers Live

(Sony Music)

Sadie, Shady, Sadé, Said, Saidi - kjært barn har mange navn og ingen visste hvordan man uttalte det på 80-tallet.

Flere:

Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP
PJ Harvey - Let England Shake