cover

Sananda Maitrena's Wild Card

Terence Trent d'Arby

CD (2001) Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
R'n'B / Funk / Rock

Spor:
O Divina
Designate Fool
My Dark Places
The Inner Scream
SRR-636
Suga Free
Shalom
Ev’rythang
Love Can You Hear Me?
Sweetness
Reflecting
Be Willing
Goodbye Diane
...And They Will Never Know
Sayin' About You
Shadows
Benediction: Sugar Ray

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Gult kort.

Trent D'Arbys album gaper over mange genre, men er tung å fordøye.

Terence Trent d'Arby, eller Sananda Maitreya – D'Arbys alternative alter-ego, et slags opphøyd spirituelt vesen - gjenoppstår etter lengre tids stillhet. D'Arby ga i 1998 utallige forklaringer på hvorfor han foretrekker sitt alter-ego blant annet i form av ulike sitater og manifest på hjemmesidene til plateselskapet sitt ("I dedicate the gratitude to the men of the light who showed me the way and to the men of darkness who showed me mercy – and to my spiritual mother Light"). Han forklarer det blant annet med at navnet kom til ham i en rekke drømmer og at hva han omtaler som lys skinner igjennom navnet (noen som hviska "Prince" i øret mitt?).

Det er femten år sida han solgte debutskiva, Introducing the Hardline According to Terence Trent D'Arby, til 8 millioner verden over, og ni år sida han sist sanka kredibilitet for en særdeles variert diskografi. Etter hiter som Sign Your Name og Wishing Well har DArby blitt pint under Beatles på en fredag, korsfesta av Marvin Gaye (den djevelen), men begavet står han opp fra rockestøvet for deretter å funke levende blant beats og R'n'B som spriker mer enn hånda hans på en godværsdag.

Det er en filosofisk bekjennende D'Arby vi møter på Wild Card. Noe magi er ispedd, men det blir egentlig mest triksing og miksing. Som en forlengelse av fjerde utgivelsen, Vibrator, er det eteriske tema også på Wild Card. Vi får høre at det handler om å sette pris på de små ting, at gammel kjærlighet ikke ruster - eventuelt kan oppstå på ny - og en rekke andre spennende floskler for lyttere med velutvikla patos. D'Arby har gjennom sitt eget plateselskap, Sananda Record & Maitreya Enterprize dedikert musikken sin "...to following TTD/Sananda as he follows his heart and joy, and in his supporting his passion for amusing, enlightning, entertaining and up-lifting his friends." Aj, aj, aj. Manifester er uvant vare med unntak av de riktig aggressive rapperne. (For øvrig; når ble R'n'B arnested for politisk korrekte tekster og program? Kom igjen, Alicia Keys synger da vitterligen at vi skal være EKTE MENN og EKTE DAMER. Hva byr du?).

Riktignok har han en Grammy for beste mannlige afro-amerikanske R'n'B-vokal (den beste sida Jimi Hendrix, ifølge Rolling Stone Magazine). Dessverre er Wild Card i meste laget selv for en hardfør og patetisk nordlending (les: føling i fjæra, flagrende gevanter og Maria Bonnevie med ladd børse). Det er som å kjøre berg og dal-bane innom ulike sjangre i løpet av en drøy time. Ikke at berg og dal-bane er å forakte.

Nuvel. Nok skittkasting. Jeg må innrømme en ting: Wild Card er, reint håndtverksmessig, ekte vare. Her har du knallgode arrangementer, overraskende miksing og solide instrumentaler.

Det er mer enn besnærende å tas med på denne D'Arbyske odysseen av soul-funk-rock-pop-R'n'B. Til tider er det som å lytte til en schizofren skikkelse. O Divina – en poplåt med gla'piano, horn og koring hensetter en til deilig Wham rundt 1987 – til nød Paul McCartney under Beatles' velmaktsdager. I et potpurri av blåsere frekventerer D'Arbys falsett finslepet feinschmeckersang. D'Arby er en rev på instrumenter; han behersker alt fra saksofoner, keyboard, trommer, gitar, banjo til sitar – for å nevne noe. O Divina er monumental i åpninga og gir meg Stevie Wonder-vibber ispedd en knivsodd Julie Andrews (typ: jag subbar ner Grünerløkka medan jag tänker på solen och varann och hur soulen flyter). Faktisk, etter å ha lytta til låta flere runder har jeg begynt å riktig tro på den, like den, endog nynne til den. Mystisk.

På SSR 636 aner du hva D'Arby er god for. Her har du en hardere rockelåt som tangerer det meste av sammenligninger, for eksempel Lenny Kravitz, eller så er han simpelthen på høyde med seg sjæl. Bassen river godt – sammen med Louis Metayers gitar. Så synger han da "I wanna be one/with ev'rythang". I så måte pleier han sine musikalske røtter: Pappa James Benjamin D'arby var selv musiker med Elvis Presley og Little Richard som forbilder før han via livet til Gud. Mora var en respektert skikkelse innen gospel.

The Inner Scream fenga øret mitt utenom det vanlige. Jeg grubla fælt på dette: hva er det med låta, hvorfor virker den betryggende og kjent og pirrende på en gang? Er det gitaren? Er det teksten: "A carnival of confusion/ a carousel of emotion/ a freak show of frustration/ a Merry go-round mojo"? Niks, det var en sein mandagskveld jeg oppdaga det: han synger som Skin. Gudbedre! Terence Trent D'Arby er Mr. buksyngerstemme: Skunk Anansie-lyden hadde okkupert luftrøret, klaffer og hele lydbildet! Utrolig.

Deretter går det kast i kast fra brillefine ballader til rusk-og-rask-arrangementer av typen Suga Free: ei sexy drum'n'bass-løsning som blant anna rommer et deilig kitchy kirkekor som samples inn mellom de funky partiene (nei, jeg har aldri satt mine bein i tastaturet til Natt&Dag, det Må-Bare-Oppleves). D'Arby bukter seg videre i Drivin' Me Crazy - ei fabelaktig R'n'B-låt ispedd drum'n'bass - og framstår som en reptilsk parafrase over Fine Young Cannibals' She Drives Me Crazy. Stemmen til D'Arby er her både dyp og klar slik vi kjenner den fra de første utgivelsene.

Med et knippe på 18 låter, i tillegg til utallige musikere, viser D'Arby nok en gang en effektivitet hva komposisjon og låtsnekring angår. Han har selv sagt at sangene reflekterer hva han har oppdaga, og dersom det ikke treffer deg, håper han du finner svar andre steder. Men hvor er den jevne grooven, hvor er de kjente rytmebrudda? Wild Card er en kortstokk drylt utover gulvet som mangler det som gjør selve spillet spillbart: reindyrka stil og regler å forholde seg til. Let og du skal finne, be og du skal få.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand

(Rounder)

Hvem skulle trodd at dette umake paret skulle stå for en av årets utgivelser? Ikke jeg i hvert fall.

Flere:

Frank Sinatra - The Christmas Collection
Giant Sand - proVISIONS