cover

The Long Now

Children Collide

CD (2008) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Grunge / Post-punk

Spor:
Across the Earth
Social Currency
Farewell Rocketship
Skeleton Dance
Seasons Changing
Marie Marie Pt 2
Chosen Armies
Cannibal
We Live In Fear
Ecomony
Brave Robot
Devil's Child

Referanser:
Nirvana
Sonic Youth
Kings of Leon
Pixies
Oasis

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Debut/Samlealbum

Children Collide frigir Melbourne fra rockeforbannelsen Jet kastet over byen og gir nytt håp.

Det er knapt noe som er skumlere for et band enn å bli stemplet "det neste store." Her har vi et band som måtte tåle slike ord omtrent samtidig med sin ankomst i Melbourne. Men det ligger så klart mye hardt arbeid bak for å høste lovord fra alle kanter, og det ble en stund litt frustrerende å se på Children Collide være på eviglang oppvarmingsrunde for flere band som strengt tatt burde varmet opp for Children Collide i en perfekt verden. Live er de suverene, det kan ingen ta fra dem.

To EP-er og et par smålegendariske konserter i de sene nattetimer i Melbourne var noen av høydepunktene mens vi ventet på den nesten garanterte knallskiva. Et album som kom automatisk kom til å skrive seg inn i den Australske rockehistorien, som hadde det som skulle til for å treffe et bredt publikum. Bandet har post-punkens presisjon og umiddelbarhet, nittitallets skamløshet og en supermelodiøs popnerve – alt i et lydbilde som gir mer enn subtile grungeassosiasjoner (også ut over det at vokalist Johnny Mackay ikke er fullstendig ulik en viss Kurt Cobain).

Selveste Dave Sardy er huket inn som produsent, mannen som har produsert populære verk av navn som Oasis, The Walkmen, Wolfmother, Hot Hot Heat og Jet. Og når man ser på vidunderene Sardy gjorde for landsmennene Jet og Wolfmother, så lå det kanskje i kortene at Children Collide skulle kjøre litt samme løypa når det gjaldt suksess. Men det har ikke skjedd. Enda i alle fall. Hvorfor?

Det kan hende suksessen bare lar vente på seg for disse tre unge herremenn, det kan også hende at det rett og slett ikke faller i smak i den grad man kunne forvente. Og det er for så vidt helt greit, så lenge de fortsetter å penne låter som dette. Nyinnspillingene kunne de egentlig spart seg for og gjort plass for mer nytt, dog jeg skjønner hvorfor de ble lurt med også. Men når de utgjør halve albumet og i stor grad strengt tatt er svakere enn de opprinnelige innspillingene, så fremstår det hele litt unødvendig. Tre år gamle Look Good On Paper har blitt We Live In Fear, uten å ha tapt seg nevneverdig, mens like gamle Frozen Armies har blitt Chosen Armies og har byttet ut søt, kvinnelig koring med overanimert zombie-gjøking i stedet. Et flott spor delvis ødelagt når det teller som mest, dessverre. Det er nesten litt tilfredsstillende at versjonen som ble spilt inn i et lite skur i utkanten av sentrum av Melbourne høres bedre ut enn versjonen som er gjort i Sardys fancy Los Angeles studio.

Det er av disse grunnene at The Long Now ikke når helt opp. Albumet som var så etterlengtet ble så å si bare en ny EP. Men det skal også sies at de viser at de har mange flere triks på lager på de nye låtene. Social Currency var vel lett en av årets singler i 2008, og det er vel vanskelig å få hodet til å ikke gå i takt med Skeleton Dance eller Farewell Rocketship.

Så det er fortsatt mye å hente her, absolutt. De nye låtene er solide, og solide nok er for så vidt de fleste av nyinnspillingene også. Dette er hovedsakelig for å verve nye fans, men det skulle kanskje vært litt mer fokus på å tilfredsstille de som har vært med lengre også. Det er tross alt over to og tre år siden de gamle låtene ble utgitt først. At det kanskje kunne ha vært et taktisk trekk er det vel ingen tvil om, men det gjør at vi sitter igjen med et produkt som ikke er helt på det nivået man kunne ønsket.

Men dette er fortsatt et band som må sjekkes ut snarest om det ikke allerede er gjort, for godbitene er virkelig gode!

Når det er sagt, så håper jeg det blir et komplett album stappet med ferske godbiter neste gang.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion

(RIR)

En nesten perfekt plate som er fullstendig skamløs på absolutt alle de riktige måtene.

Flere:

Ought - More Than Any Other Day
John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt