cover

Death Magnetic

Metallica

CD (2008) - Vertigo / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Hardrock / Thrash

Spor:
That Was Just Your Life
The End of the Line
Broken, Beat & Scarred
The Day That Never Comes
All Nightmare Long
Cyanide
The Unforgiven III
The Judas Kiss
Suicide & Redemtion
My Apocalypse

Referanser:
Down
Megadeth
Dream Theater
Pantera
Airbourne
Tool
Marilyn Manson

Vis flere data

Se også:
St. Anger - Metallica (2003)
St. Anger - Metallica (2003)
Classic Albums: Metallica - Metallica (2001)
Cunning Stunts - Metallica (1998)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Maktdemonstrasjon

På Metallicas niende studioalbum integreres bandets beste elementer fra de forrige to tiår i nytt materiale som staker fremtiden fint ut.

Det har gått fem år siden St. Anger, albumet fra 2003 som var beviset på at bandet - som nesten forduftet i krangler mellom bandlederne James Hetfield og Lars Ulrich, samt vokalist Hetfields rehabopphold og bandets mangel på bassist - hadde staket ut kurs for det nye årtusen. Produsent Bob Rock steppet den gang inn på bass inntil eks-Suicide Tendencies og Ozzy-bassist Robert Trujillo ble tatt inn i familien i etterkant. Selv om kritikerne dengang var fornøyde, viste albumet seg å selge minst av Metallicas album til da, og ingen av låtene var i nærheten av å bli livefavoritter.

På Death Magnetic har bandet tenkt seg at de skulle lage et album som om det var deres debut. Slik sett er albumet som forventes kan; det er mer progressivt enn både St. Anger og Load/Reload, Kirk Hammetts soloer er tilbake i mengder, selv racerbil- og UFO-lydene (det var ikke en tone solo på St. Anger!). Låtene er lange som på bandets fire første album, og det er ikke minst melodiøst. På første gjennomlytting var jeg skeptisk til om melodiene faktisk var tatt inn i varmen igjen, og om soloene var lange og komplekse mer enn likbare. Heldigvis ordnet alt seg etter noen runder i spilleren, og albumet viste seg å være bestandig over forventningen.

Lydmessig er vi ikke langt fra ...and Justice For All; bassen er for det meste ikke hørbar, og ingen kan høre at Trujillo har steppet inn for tidligere bassist Jason Newstead, eller Rock for den saks skyld. Eneste påminnelse om at Trujillo faktisk er bandmedlem får vi tidvis på All Nightmare Long. Trommis Ulrich gjør kun jobben sin denne gangen, uten å tilføre noe annet enn solid håndverk, og det er derfor Hetfield og Hammett som får boltre seg. Det er en fryd og en lettelse å høre bandet tilbake i form, for før den omdiskuterte St. Anger kom både live-symfonialbumet S&M og coveralbumet Garage Inc. som etterfulgte Reload, og disse albumene er ikke bandets sterkeste. Death Magnetic er derfor en nødvendighet for bandets fortsatte verdensherredømme, og den kom noe på overtid. Men er dette en kikk mot fremtiden, er det grunn til å puste lettet ut.

Personlige favoritter er The End of the Line, og The Judas Kiss. Førstnevnte er en nær 8 minutter lang, hardtslående kremlåt som etter et lite minutt tar form med et klassisk riff og fengende refreng, før vi får oppbygning med doble soloer; Hammett støyer i vei det beste han kan videre. I beste Master of Puppets-ånd roes det melodisk ned mot slutten, før alt smeller mot deg igjen. The Judas Kiss er også som sakset fra Puppets eller Justice, med popelementene fra Metallica eller Load. Dette er stort. Apropos pop, førstesingel The Day That Never Comes er albumets Hero of the Day, denne gangen med både One- og sågar Seek and Destroy-referanser. Det er relativt radiovennlig, men Metallica har aldri handlet om å være utilgjengelige.

Eneste spor som med fordel kunne vært utelatt er Unforgiven III. Toeren fra Reload tøyde allerede strikken, men treeren lukter det direkte høne av; bandet trenger ikke å gjøre Foo Fighters-forsøk. Cyanide er heller ingen klassiker, men resten innfrir.

Nest sist får vi nesten ti minutter instrumentalt i Suicide & Redemption. Det er nok vanskelig å begrense seg etter å i fortiden ha begått Call of Ktulu, Orion og To Live Is to Die, og det fungerer fremdeles. My Apocalypse runder virilt av; en hissig, rask thrashmetal Dyers Eve anno 2008.

Oppsummert høres Death Magnetic ut som et bra Metallica-album fra 80-tallet krysset med tilgjengeligheten fra deres 90-tallsutgivelser, og mer hadde jeg ikke håpet på. Er Death Magnetic ditt første bekjentskap med Metallica har du mye å hente her, men vit at de nærmest overnaturlige albumene ble laget for over 15 år siden. Ropte noen overkomprimert lyd? Lydsosser: Jeg er likegyldig, det høres fett ut for meg. Det er album som dette som gjør det gøy å være Metallica-fanatiker og å drive med albumdisseksjon.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Windir - Valfar, Ein Windir

(Tabu)

Valfar, Ein Windir er en fin og verdig oppsummering av Windirs så alt for korte karriere.

Flere:

Terje Isungset - Middle of Mist
Balkan Beat Box - Nu Med