cover

Everything Was Beautiful and Nothing Hurt

tompaulin

CD (2004) - Track & Field / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Lo-fi / Britpop

Spor:
Slender
It's a Girl's World
North
Second Rate Republic (demo)
Wedding Song
Swing Low Stuart
Ballad of the Bootboys
Them vs. Us
The Sadness of Things
My Perfect Girlfriend (demo)
My Life as a Car Crash
Give Me a Riot In the Summertime

Referanser:
Stars
Belle & Sebastian
St. Thomas

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Njaaa

Indiepop som skvetter fra seg i hjørner Velvet Underground, The Smiths, Pulp og Sonic Youth for lengst har pisset fra seg i.

Det britiske bandet Tompaulin spiller for øyeblikket inn ei plate hjulpet av Jim Reid og Ben Lurie fra Jesus & Mary Chain, står det å lese i presseskrivet jeg holder i hånda. Interessant, og til en viss grad en pekepinn på hva "Everything was beautiful and nothing hurt" dreier seg om: Indiepop som skvetter fra seg i hjørner Velvet Underground, The Smiths, Pulp, Sonic Youth og nevnte psykokarameller for lengst har pisset fra seg i.

Dette er en samling singler - mange av dem kun tidligere utgitt på vinyl - fra perioden 1999-2002, sluppet på diverse små, engelske labler.

"Everything was beautiful and nothing hurt" er helt klart noe for de anglofile blant Pstereos leserskare. Selv synes jeg at kombinasjonen av kynisme og britisk cleverness som preger tekstene deres, ofte blir i det harskeste laget, på samme måten som Morrissey av og til tramper over streken og rett i klaveret. Måten bandet unisont synger "fat girl" på, for eksempel, blir liksom litt for ivrig. Som eksil-briten Morrissey har gruppa imidlertid et klart talent for låttitler ("Ballad of the bootboys", "My life as a car crash", "Give me a riot in the summertime").

Jarvis Cocker er et annet navn som er blitt nevnt i forbindelse med betraktningene rundt det vemodig vakre ved å gå til grunne i det nordengelske ødelandet - det blir litt som å sammenligne Kjell Halbing (måtte han hvile i fred) med Mark Twain, er jeg redd. Med Cocker som Twain, om det skulle være noen tvil.

Musikalsk handler det, som antydet, i stor grad om togreps-janglingen Lou Reed og Sterling Morrison perfeksjonerte så langt tilbake som 1967, ispedd enkelte garasje- og new wave-fakter. Mannlig og kvinnelig vokal (henholdsvis en veik Bobby Gillespie og en mindre elegant Sarah Cracknell) alternerer og harmoniserer som best de kan, og joda, det hele sviver av gårde ganske bra.

Men ikke bra, egentlig.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

(Mimicry)

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere:

Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge
The Sea and Cake - Everybody