cover

Carousel Waltz

The Robot Ate Me

CD (2005) - 5 Rue Christine / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Folkpop / Singer/songwriter

Spor:
Bad Feelings
Where Love Goes
Regret
All Good Things
Tonight
Lately
Interlude
Just One Girl
This Love Is Waiting
Come Together
Hi, Love

Referanser:
Neutral Milk Hotel
Belle & Sebastian
Rogue Wave
The Shins
Augie March
Bedroom Heroes

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Love life

Carousel Waltz et et bevis på at 'love' ikke alltid behøver å være et banalt ord.

25 år gamle Ryland Bouchard, som er hjernen bak The Robot Ate Me, debuterte i all forsiktighet med They Ate Themselves (2002). On Vacation kom etterpå og fulgte stort sett i de samme sporene på minst like imponerende vis. Den unge mannen fra San Diego har funnet sin plass med disse to utgivelsene, men tar på Carousel Waltz steget litt bort fra det og over i andre terreng.

Carousel Waltz er nemlig mer tight enn tidligere, mye på grunn av en "less is more" innstilling til produksjon som har ført til en usedvanlig elegant og stødig utgivelse. Også videreføringen av en allerede leken låtskriving til noe som klaffer umiddelbart i den nye settingen løfter enormt. At utgangspunktet er Bouchards eget soverom gjør det ikke mindre intimt og tiltalende. Stemmen hans er også interessant, og kan vel høres ut som en blanding av Wayne Coyne og Stuart Murdoch.

Temaet for Carousel Waltz har forflyttet seg en del fra tidligere temaer som for eksempel Holocaust på forrige skiva. Dette er kanskje "bare" et tvers gjennom bløtt og mykt album om livet og kjærligheten, men det er sannelig velgjort og gjennomført. Love behøver ikke å være et cheesy ord, det beviser Bouchard flere ganger her - Bad Feelings, All Good Things og Where Love Goes er gode eksempler på det. Om grensen mellom banalt og genialt til tider kan være bortimot usynlig, så har iallefall Bouchard fått det til å fungere her.

Coveret viser blant annet en mann med regnbuearmer som har feste i sorte skyer, og det er mest sannsynlig en lignende sinnsstemning du sitter igjen med etter denne skiva. Det er en del forsiktig optimisme i låtene, som her i Tonight:

Let's get high with each other if we can't ask why
Let's get by with each other if we can't answer life
Let's get high with each other while we still have time
Let's get by with each other and share our lives, tonight

Det er ingen som må vente seg noe revolusjonerende form for låtskriving, for all del, men det er såpass lite selvhøytidelig at det blir bortimot uimotståelig. Sammenlignet med det du har hørt av The Robot Ate Me før kan du nok få deg en liten overraskelse. Labelen 5RC beskriver det egentlig på en treffende og morsom måte på sin nettside; "It's music that cynics can bounce along to." Om temaet på On Vacation var for deprimerende, har vi kanskje en medisin for det i form av Carousel Waltz. Her er det altså en smule lystigere og mer optimistisk, og stort sett en del mer tilgjengelig enn det vi fikk på They Ate Themselves, også tekstmessig.

Hvis du har noe å sette fingeren på her, så synes jeg bare du skal ta den fingeren å putte den tilbake oppi nesa di. Selv om det hadde vært spennende å se hva Bouchard ville gjort etter On Vacation ved å bygge videre på samme greia, så sitter vi med en skive som kan skryte av å ha ti bunnsolide låter. Jeg tror vi da har mistet retten til å klage, dessuten er både They Ate Themselves og On Vacation også skikkelig solide skiver på et annet nivå, og bør absolutt sjekkes ut.

Der hvor de to første skivene eksperimenterte litt mer med fjernere elementer, er det kun det som strengt tatt er nødvendig som er tatt med her. Carousel Waltz er rett og slett solid låtskriveri som i minst mulig grad forsøker å gjemme seg bak noenting som helst, og det høres og bør verdsettes.

Jeg regner med det kommer mer bra fra The Robot Ate Me framover, for dette er enkelt og greit en av de fineste skivene fra 2005.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


When - Trippy Happy

(Jester)

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Flere:

Sigur Rós - Takk
Broken Records - Until the Earth Begins to Part