cover

Jelly Bean Baby

Peter Nande

CD (2008) - Straight Shooter

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Vestkystblues

Spor:
Jelly Bean Baby
Beware Brother
Slo' Poke
Ridin The Gravy Train
In A State of Bliss
Walk the Talk
Let Me In
The Can't Hardlies
The Stubblejumper
The Golden Rule
Stop Now
Goodbye California
Bumpin' on Leonard

Referanser:
James Harman
Freddie Brooks
Howlin' Wolf
John Nemeth
Mark DuFresne

Vis flere data

Se også:
Big Boy Boogie - Peter Nande (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Dansk viking på USA-tokt

Nande tar igjen turen over til California for å spille inn plate med venner på vestkysten, og han lykkes bra denne gang også.

Peter Nande drar igjen veksler på sitt gode musikernettverk når han leverer album nummer to spilt inn i California med kremen av musikere fra kretsen rundt James Harman. Harman er nok engang instrumentell i prosessen, som mentor, låtkonsulent, produsent og arrangør. Det er Harmans musikalske kompiser som danner grunnlaget for musikken, og plata er spilt inn i Harmans gitarist Nathan James' hjemmestudio. I tillegg bærer låtene og soundet sterkt preg av Harmans medvirkning, noe som i mine ører er en stor fordel.

Ikke bare sikrer Harman at låtene er velskrevne og gjennomarbeidet, men han er en garantist for vellyd og riktige musikere til prosjektet. Og det er litt av en gjeng som har vært i studio. Gitarist James er nevnt, men her finnes også den eminente bluespianisten Carl Sonny Leyland, saksofonisten Johnny Viau og veteranrytmeseksjonen Buddy Clark på bass og Marty Dodson på trommer. I tillegg har Nande tatt med seg den meget dyktige danske gitaristen Ronni Busack-Boysen, som viser seg om en fin eksponent for vestkyst-stilen.

Låtmessig er det en styrke at alle låtene er originale, om enn inspirert av forbilder som Howlin' Wolf. Samtidig er det er faktum at Nande, som Harman, liker å gå litt utenfor oppgåtte stier låtmessig, noen ganger med hell, andre ganger uten at det stemmer helt. Det begynner forbilledlig med tittellåten, en rask, svingende sak med flotte saksofoner, stram solo av Busack-Boysen og dette lette, svingende kompet så typisk for vestkyst-bluesen. Beware Brother er også en godbit, med Neil Wauchopes orgel langt fremme i lydbildet og økonomisk munnspill fra Nande.

Så kommer Slo Poke som er en reggae-aktig sak som handler om det å være treg. Tematisk er det jo riktig med reggae-rytmer i så måte, men denne tar aldri av og er alt for lang og uten mål og mening. Ridin' the Gravy Train er Howlin' Wolf fra Memphis-tiden, med røff, primitivt komp og møkkete gitar. Det låter autentisk, men kanskje litt seigt. Seig er hvert fall State Of Bliss, som er så laidback at den blir stillestående. Heldigvis skyter plata fart igjen i Walk the Talk som er en rocka sak om å holde ord og ikke prate skit. Boogie-piano fra Leyland og en tøff solo fra Busack-Boysen drar opp i det som kanskje er platas beste låt med et herlig gyng.

Let Me In byr på en innbydende, rullende rytme og Wauchopes fyldige orgel og stadfester seg som et OK hvileskjær. På The Can't Hardlies er vi igjen i Memphis, og Harman stepper inn på vokal. Han viser seg som et hakk vassere enn Nande, men det skal sies at Nande synger bra han også. Han er en sterk og allsidig vokalist og tydelig inspirert av Harman. Han har denne sløye tilnærmingen til låtene, som er lett å like. Han mangler Harmans rekkevidde og falsett, men den er det ikke mange som har.

The Stubblejumper er en ny tagning på en dobbel-munnspill instrumental som Nande også gjorde på Big Boy Boogie i 2006. Han bruker to munnspill i forskjellig toneart, akkompagnert av bare trommer og hiver inn noen Sonny Boy Terry hyl, og resultatet er en kul liten sak. The Golden Rule rocker og ruller og gir endelig bandet en anledning til å ta frem rockefoten. Nok engang smakfull solo av Busack-Boysen, og det skal jaggu sies at mannen kan slå fra seg på internasjonalt nivå. Han gjør det i enda større grad i Stop Now, der Junior Watsons innflytelse kommer tydelig frem.

Plata avsluttes med Goodbye California, som rett og slett er en takke-for-seg sak, der Nande synger om hvor mye han har kosa seg under oppholdet, og det instrumentale jammet Bumpin' On Leonard. Hvis jeg skal være helt ærlig må jeg si at plata til en viss grad bærer preg av at Nande og resten av bandet har hygga seg i overkant mye i studio. Det mangler kanskje litt nerve og fandenivoldskhet. På forrige plate brakte Junior Watson med seg sin galskap på noen låter, og det var et kjærkomment innslag som mangler her.

Men for all del, dette er så til de grader velspilt og ikke minst samspilt, noe Bumpin' on Leonard til fulle viser. Lyden er prima, Nande synger bra og coveret er usedvanlig smakfullt til å være enn indie blues utgivelse. Så her er det bare å kjøpe og støtte en hardtarbeidende skandinavisk artist med internasjonalt tilsnitt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955

(Normann)

Det er med et visst vemod man lytter til denne kavalkaden, vel vitende om at dette tonegull representerer et toppunkt som aldri siden er blitt nådd.

Flere:

The Thing - Garage
Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko