cover

Mysterious Walks

St. Thomas

CD (2000) - Racing Junior / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Lo-fi / Folkrock

Spor:
Born Again
Mysterious Walks
Failure #2
Invitation
What Have I Done
Walk With Me
The Charity Ego
The Proud St. Thomas
I'm Coming Home
Surfer's Morning
Lullaby from a Wannabe Popstar
My Early Funeral
Cowboy, Cowgirl – Moviestar, Moviestar

Referanser:
Woody Guthrie
Neil Young
Lambchop
Will Oldham
Elliott Smith

Vis flere data

Se også:
The Cornerman EP - St. Thomas (2001)
I'm Coming Home - St. Thomas (2001)
A Long Long Time EP - St. Thomas (2003)
A Long Long Time EP - St. Thomas (2003)
Hey Harmony! - St. Thomas (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tilbake til start

Thomas Hansen (1976 – 2007): Nerver, noia og himmelske toner.

Come on, get along
Hang out with the new kids
You were born again today
In a way somehow
In a way somehow
Come on, get alone
Take a dance with me


Jeg fikk aldri danset med St. Thomas og jeg blir nok aldri født på ny, men anslaget i Born Again har mange ganger fått frem følelser få låtskrivere er forunt. I hvert fall blant de norske. Nyheten om Thomas Hansens død gjorde 11. september til en helt forferdelig trist og meningsløs dag. Det var tid for refleksjoner, og de førte meg tilbake. Tilbake til starten. Høsten for 7 år siden så en liten skranglete plate dagens lys og norsk rock fikk en ny yndling.

Mysterious Walks var en åpenbaring, til tross for sitt demo-preg, sitt primitive og sure gitarspill, en elendig engelskuttale og en vokalist som var milevis unna det sangpedagoger forbinder med god stemmebruk. Men for noen låter Thomas Hansen debuterte med. Fra soverommet skaptes sanger som føltes, og fremdeles føles som blødende, bankende, ømme sår. Ingenting i verden kunne skjule et låtskrivertalent og et fantastisk øre for melodier.

Oppfølgeren I'm Coming Home og hans internasjonale gjennombruddsplate Hey Harmony er nok bedre og mer gjennomført, og dette gjelder også de to strålende EP'ene Cornerman og A Long Long Time, men for meg har nok de aller første, mystiske fotturene ført meg lengst. Og kanskje ført meg høyere enn noen annen norsk debut har gjort så langt dette tiåret.

Gjenhøret noen mørke høstdager førte meg tilbake til fenomenale, gamle konsertminner, der en sjenert skytsengel traff såre følelser med sin ærlige kraft. På lille Kaos var vi en liten forsamling som hadde et tidlig møte med sanger så inderlige, sterke og hjerteskjærende nydelige at det nesten ikke var til å fatte. Det skranglet og haltet, men aldri hadde norsk lo-fi føltes vakrere, og aldri før hadde et ungt postbud levert sterkere magi.

Følelser kan heldigvis aldri måles i perfeksjonisme eller teknisk briljans. Mysterious Walks er et godt eksempel der innholdet overskygger formen, der knitrende leirbål utstråler mer varme enn all verdens elektrisitet kan skape skape, og der sanger barbert ned til beinet føles ærligere, naknere og bedre enn det meste. St. Thomas fulgte opp en tradisjon som strekker seg bakover til Woody Guthrie da han vandret rundt i samme skogen der Will Oldham tidlig på 90-tallet hylte og snøvlet rundt i Palace-fylla, i samme skog der Elliot Smith forbannet verden med et knust hjerte, og i den samme skogen der merkene etter bålet Neil Young tente tidlig på 70-tallet fremdeles er synlig.

Jeg lytter og gråter. Jeg danser og ler. Og jeg blir beruset med et hjerte som banker i møte med en gammel forelskelse. Det er en stund siden jeg har hørt Mysterious Walks nå, men gammel kjærlighet blusser opp og får meg til å miste fatningen, og sikkert også dømmekraften. Akkurat nå fremstår Mysterious Walks, Failure #2, og Surfer's Morning som noen av verdens fineste sanger, selv om de ikke engang er best i St. Thomas' egen katalog. Jeg kaster objektive kriterier på dynga, mens Invitation ømt flommer ut av høyttalerne mens nerven og noiaen presse på, og jeg føler ydmyk storhet og sorg i en invitasjon mange etter hvert satte pris på.

Well, you're invited now
Please come in with me
If you have been down
I will get you up
Well, you're invited now
To the St. Thomas world


Seks plater ble det i løpet av noen år, der oppturer og nedturer fulgte hverandre i en intens bølgedal. Fra jubel og oppbygging snudde dagspressen de siste årene, og ved å flytte fokus fra musikken til skandalene viste mange sitt sanne ansikt. Thomas Hansen ødela nok mye for seg selv, men jeg synes det sier mye når hans siste kapittel ble unisont rost ute, samtidig som smålige og ufortjente oppgulp her hjemme dømte There's Only One of Me nord og ned.

Saint Thomas vandret bort bare noen måneder etter at gitaren til Robert Burås ble stille, og et bombet krater er blitt ennå dypere. Norsk rock har på kort tid mistet to av sine best markante skikkelser og det er mange som sørger. Men arven vil heldigvis leve videre gjennom plater av et kaliber det ikke finnes for mange av innen norsk musikk. Mysterious Walks er en av disse.

Et knippe fortryllende plater, noen magiske konserter, men også dårligere dager. Livet var ikke alltid like enkelt, men du kom alltid tilbake. Og det vil musikken din også gjøre, selv om den ømme, redde og sympatiske stemmen nå er stilnet.

As long as I walk alone
I will always be afraid
So why can't you
Be so kind
And walk with me


Hvil i fred Thomas Hansen – du vil bli savnet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wavves - Wavvves

(Fat Possum)

14 låter om å ikke passe inn, og det passer helt glimrende!

Flere:

Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon
Ghostface Killah - Bulletproof Wallets