cover

The High End of Low

Marilyn Manson

CD (2009) - Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Elektronisk / Metal / Poprock

Spor:
Devour
Pretty as a ($)
Leave a Scar
Four Rusted Horses
Arma-Godd**n-Motherf**kin-Geddon
Blank And White
Running To The Edge of the World
I Want to Kill You Like They Do in the Movies
WOW
Wight Spider
Unkillable Monster
We're From America
I Have to Look Up Just to See Hell
Into the Fire
15
Arma-Godd**n-Motherf**kin-Geddon (Teddybears Remix)

Referanser:
Nine Inch Nails
Korn
Orgy
Filter
Godhead

Vis flere data

Se også:
The Golden Age Of Grotesque - Marilyn Manson (2003)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


En dårlig parodi på seg selv

Manson viser nå at han har utspilt sin rolle som såkalt sjokk-rocker nummer én i verden, og det er godd**n-motherf**kin synd.

Første gang jeg ble introdusert for Marilyn Manson synes jeg det var noe av det tøffeste jeg hadde hørt; Portrait of an American Family var ulikt alt annet jeg hadde hørt, og introduserte meg for en artist jeg har satt pris på i mange år. Da er det forferdelig trist at han nå nok en gang skuffer meg.

Muntre temaer som nekrofili, selvmord og abort er fortsatt tilstede, men pakket inn i noe som viker fra den 'orginale' Manson jeg en gang ble så fascinert av. Temaene viser at han ikke satser på å fornye seg selv noe særlig, og han blir altfor komfortabel i rollen sin. Selv om det kan argumenteres for at dette har vært gjennomgående temaer gjennom hele hans karriere, har det i alle fall blitt fremført og pakket inn i mer passende uttrykk tidligere.

På The High End Of Low er det altfor mange rolige sanger som ikke kler Manson i det hele tatt. Låter som Four Rusted Horses og Running to the Edge of the World er jo så ufattelig langt unna hva Manson bør være som det kommer. Hva han prøver å formidle med disse låtene forstår jeg ikke i det hele tatt. På førstnevnte låt snakker han om at alle vil komme i begravelsen for å være sikre på at han er død. Vel, dersom han skal lage sanger som dette, graver han sin egen grav.

Forventningene til plata var faktisk høye da jeg hørte singelen Arma-Godd**n-Motherf**kin-Geddon for første gang. Endelig er Manson tilbake i godt gammelt slag, tenkte jeg, og det var jo for så vidt sant. Låten er den perfekte singelen, men er langt unna uttrykket hans på resten av albumet. Sammen med Leave A Scar og til tider Pretty As A ($), er dette de eneste låtene på plata som det går an å høre på. Det er de som trekker opp fra en absolutt bunnkarakter. Selv om titlene på de resterende låtene er morsomme, blir de liksom ikke noe mer enn latterlige når man hører på de.

Han har igjen fått med seg sin tidligere bestevenn Twiggy Ramirez, uten at det ser ut til å hjelpe det spor. Der nok han hjalp til med mye av hvordan det skulle låte tidligere, ser det ut til at han har glemt sine gamle kunster den stunden han har vært borte fra bandet.

Manson viser nå at han har utspilt sin rolle som såkalt sjokk-rocker nummer én i verden, og det er godd**n-motherf**kin synd. Han har vist storhet på tidligere album, men med The High End of Low fremstår han mer som en parodi på seg selv enn noe annet. Han prøver å være tøff, fryktet og skummel, men uansett hvor mye han vil får han det ikke til.

comments powered by Disqus

 



Bjarne Johansen
2009-06-10Vist storhet?

Manson har alltid vært en musikalsk vits, en parantes og en musikalsk noksagt. Vas har en tendens til å slå seg selv ihjel til slutt. Heldigvis. Bare så synd at så altfor mange lar seg forføre så lenge....

Asle
2009-06-10Vel Bjarne...

...enten mangler du "Antichrist superstar" i samlinga di, eller så mangler du kanskje et metal-gen for å skjønne det Manson har drevet med.

Har ikke hørt den nye plata, men generelt sett vil jeg si musikken til MM er langt bedre enn hva "folk flest" gir han kreditt for. Det er liksom ikke riktig å like Marilyn Manson. Sånnsett holder angrepet ditt deg fint innenfor de kredible soner. Men atter en gang føler jeg angrepet treffer imaget til MM og ikke musikken han representerer.

mnh
2009-06-10Enig med Bø

Digget mye av det tidligere han hadde gjort men dette ble bare en teit parodi av han selv...

jonny
2009-07-05holder koken

lest mye negativt om den siste plata til manson. og alltid virker det som om det er imaget fremfor musikken det handler om.
han er ikke farlig lenger, han sjokkerere ikke lenger osv. ja, skal innrømme at det ikke er den beste plata hans, men syns den vokser for hver gang jeg hører den.
running to the edge of the world er faktisk en av favorittene mine på plata

Kristine!
2009-09-15virkelig ?

jeg syns virkelig at Manson er en fantastisk artist selv om denne plata ikke er den beste. Jeg har nok spilt Golden Age Of Grotesque litt oftere enn jeg kommer til å spille denne.. men jeg skjønner at det er vanskelig å holde det samme imaget og intensiteten på sangene oppe når mannen er 40 år! Han er et år eldre en faren min, og pappa kunne aldri holdt det tempoet som Manson holder! For å ikke snakke om kvaliteten! Denne plata slår fortsatt Eat Me, Drink me fra 2007. Håper noen er enige i dette :)
Jeg elsker Manson , og vil alltid gjøre det..

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo