cover

March of the Zapotec/Holland EP

Beirut

CD-EP (2009) - Ba Da Bing! / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Indierock / Elektropop

Spor:
El Zocalo
La Llorona
My Wife
The Akara
On A Bayonet
The Shrew
My Night With A Prostitute From Marseille
My Wife, Lost In The Wild
Venice
The Concubine
No Dice

Referanser:
A Hawk and a Hacksaw
Serge Gainsbourg
Boards of Canada
The Magnetic Fields
Boban Markovic Orkestar

Vis flere data

Se også:
Gulag Orkestar - Beirut (2006)
Gulag Orkestar - Beirut (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Urgammelt, men moderne

En dobbel-EP fra det unge talentet Zach Condon, og er et nydelig eksempel på tidløs musikk uten geografiske grenser.

Zach Condon er en bevandret mann. Som tenåring droppet han ut av skolen, reiste til Paris og forelsket seg i musikken til et balkanorkester som spilte der en kveld. Deretter valgte han å gå under artistnavnet Beirut og ikke lenge etter ble debutplaten hans, Gulag Orkestar, født. Et album som oser av østeuropeisk innflytelse. Ikke lenge etter ga han ut en plate inspirert av franske chanson-sangere som Serge Gainsbourg, og Frankrike generelt, som han kalte The Flying Club Cup. Hans fengslende tolkninger av eldgamle kulturinntrykk ble en ganske overraskende suksess. Så havnet han plutselig i en liten landsby i Oaxaca, Mexico, sammen med et begravelsesorkester som ikke forsto engelsk. Sterkt inspirert av deres musikk var han fast bestemt på å lage en plate med dem.

Selv om vi nå har havnet i Mexico, er det lett å kjenne igjen Beiruts blåserekker. Det meksikanske begravelsesorkesteret høres bare halvveis innøvd ut og er stappfullt av vimsete tubaer, berusede trompeter og alskens andre blåseinstrumenter som Beirut er så glad i. Utenom ukulelen er det Beiruts tydeligste kjennetegn.

Meksikanske begravelsesritualer er litt spesielle i den forstand at de hyller døden og livet på en litt oppløftende måte. På en måte maskeres det triste med glede, og slik høres det ut her. Orkesteret høres til tider veldig oppløftende ut, men det er alltid en tydelig melankolsk undertone som sjeldent får slippe helt til. Unntaket er kanskje aller tydeligst On a Bayonet, en kort og svært sentimental instrumental. Dette er egentlig også et kjennetegn i Beirut; Zach Condon føler tydeligvis en dragning mot dette følelsesmessige hykleriet, som gjør musikken mer interessant.

En ting som har forsvunnet er det noe romantiske preget. Mange har kanskje ansett Beirut som en nasjonalromantiker uten hjemsted, og det er noe som kan virke litt borte nå. Han pleier å angripe disse kulturene med en ektefølt kjærlighet overfor dem som merkes godt i musikken. På March of the Zapotec er det ikke like mye å spore av dette, selv om det for all del er til tider uhorvelig vakkert.

På denne skiva viser Zach en annen side av seg selv som komponist. Arrangementene har vokst seg mye mer sofistikerte og intrikate. Spesielt tydelig er dette på The Shrew, sistesporet på EPen. Den starter i en noe fordrukken vals om tapt kjærlighet, før den bryter ut i en frenetisk sky av raske synkoper og ville cymbaler. Til slutt går den tilbake til den samme fordrukne valsen, bare enda rikere enn forrige gang. Dette instrumentale fokuset er vel og bra, så lenge Beirut ikke legger melodiene helt i baksetet, en lei konsekvens som faktisk er noe tilstede. Zachs store styrke har blant annet ligget i hans evne til å lage nydelige melodier, så det må han aldri gå bort fra.

Den andre EPen, Holland, er kreditert til Realpeople, som var Zachs artistnavn før balkanmusikken frelste ham. Dette var da han satt på gutterommet sitt hjemme i New Mexico og hørte på helt annen musikk. Når han da har gått tilbake til dette navnet sitt, tyder det på intet annet enn at dette er laptop-musikk. Tid er altså heller ingen faktor for Zach Condon.

Her finner vi den sentimentale guttungen igjen. Han som satt hjemme og hørte på The Magnetic Fields og fiklet med PCen sin og drømte seg bort til plasser han ikke hadde vært før. På Holland finner vi dyp ambient og lag på lag med Zachs ganske vidunderlige småcrooner-stemme. I tillegg finner vi fortsatt innslag av folkeinstrumenter som gir det en slags kompromissløs sound, og paralleller til Boards of Canada kan trekkes. Først og fremst er det dog The Magnetic Fields som er den tydeligste inspirasjonskilden, eller referansepunktet. Av og til kan det høres ut som han har stjålet en gammel demo fra dem.

Condon har uttalt seg om at Realpeople er et pseudonym han nytter når han skal skrive uhøytidelig og avvekslende musikk. Når Beiruts studier av folkemusikk blir for mye, liker han å trekke seg tilbake og skrive noe annet som et lite tidsfordriv. Ikke akkurat et kvalitetsstempel, men det sier i hvert fall at musikken er laget på gøy. Med en tittel som My Night with a Prostitute from Marseille virker det ganske logisk. Av og til føles det ikke så alt for gjennomtenkt ut, rimelig impulsivt og kanskje langdrygt i tillegg, men det er nok av kvalitet å plukke ut på Holland.

March of the Zapotec/Holland EP byr på de fleste sider av den unge multiinstrumentalisten. Det er tydelig at gutten har utviklet seg, i stedet for å fade ut som så mange andre. Allikevel har han enda ikke klart å toppe debuten sin. Ikke at det betyr at denne dobbel-EPen er dårlig, den er faktisk en svært sterk utgivelse som fremviser mye av det beste fra Zach Condon, og den enorme variasjonen gjør at de fleste vil finne noe å like her.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Karl Seglem - Femstein

(NOR-CD)

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere:

Thule - Liquid (Rock and Roll Dream)
Fruit Bats - Spelled In Bones