cover

For The Masses

Hadouken!

CD (2010) - Surface Noise Records / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Indierock / Rock / Alternativ

Spor:
Rebirth
Turn the Lights Out
M.A.D
Evil
House is Falling
Mic Check
Ugly
Bombshock
Play the Night
Lost

Referanser:
Klaxons
The Prodigy
Celdweller

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Keith Flints lausunger har gjort det igjen og denne gangen er det fetere og tightere!

Hadouken fra Leeds ble opprinnelig grunnlagt i 2006 av vokalist James Smith og gitarist/keyboardist Daniel Rice, samt James kjæreste Alice Spooner på synth og Daniel Rice på trommer. Gjengen har på oppfølgeralbumet For The Masses tatt turen over den engelske kanalen til Groningen i Nederland for å få en vitamininnsprøytning i basslinja og rytmeseksjonen av drum and bass/dubstep-trioen Noisia. En genistrek skal det vise seg, da åpningssporet Rebirth er en pompøs og tvangssymboliserende presentasjon hvor vi på to minutter rives inn i Hadoukens nye sound godt assistert av gutta fra Groningen.

Palm mutede gitarer, aaaah koring og rett i fletta synthbass fra Noisia eksploderer i en drivende basslinje og en mer moden grime vokal enn på forrige album. Selv om tekstene på albumet har en gjennomgående ung tematikk som angst og lidelse ispedd en solid porsjon tenåringsopprør, holder tekststrukturen og lydbildet på vokalen det helt fremme i teten. Blar man derimot opp på midterste side i tekstheftet er det helt klart at med skikkelig glatte rebellske tryner, vans caps og skinnjakker med trange bukser er ikke målgruppa gamle suringer og musikk-kjennere.

Men til og med gamliser klarer ikke la være vugge litt på rockefoten når refrenget kommer passelig midt i Turn the Lights Out som har en umiskjennelig smak av nyere Prodigy fra start til slutt. Det samme er tilfelle med neste låt M.A.D, som leker med ett litt sirkusaktig synthriff mot slutten men som avløses av noe mye mer alvorlig på neste spor Evil. Noisia drar i gang med en skikkelig catchy synth og en makeløst filtrert trommeloop som James Smith kan fortsette sin vokale tirade, som frem til nå og albumet ut er passelig tight og passer godt grindie-formelen bandet anses som frontfigurer for.

For de litt mer musikkhistoriske av oss kommer det en overraskelse midt på skiva i form av en udiskret interpolasjon av Dirty Diana som går sømløst over i en skikkelig stomper om brusten kjærlighet og lidelse. Hvem som står bak det lettsindige tyveriet vites ikke men sett i sammhenheng med resten av skivas originalitet så er dette kun ett hyggelig gjensyns som lett kan tilgis som en homage til symbiosen mellom gitarer og synther i disse crossover tider. Mikrofonen blir grundig kontrollert i den spretne "Mic Check" komplett med en breakdown man kan forestille seg er som skapt for live opptredner.

Det formelig oser Liam Howlett og Keith Flint av første halvdel av Ugly som har en litt banal lyrisk tematikk om å jule opp folk og kalle søstra deres stygge. Men den henter seg godt inn igjen når karakteristiske og skikkelig lystige Nosia melodilinjer drar den ut og over i Bombshock som igjen har en dyp eim av inspirasjonskilden til disse unge fremadstormende musikerne. Play the Night gir litt mer luft i lydbildet og gir en mer melodisk og forfriskende vokalføring på resten av den veletablerte symbiosen mellom bandet og Groningens store sønner. Og det hele avsluttes av en litt trancy affære komplett med vocoder og repetitive tekstlinjer drevet frem av synthsweeps og en liten eim av Celldweller. Det siste minuttet av albumet er en overraskende spenstig og galloperende 303 og en silkemyk moll-ladet synth som stadfester melankolien og dilemmaet ved å være ung og fremadstormende i dagens verden.

Dette er en forbausende solid og velstøpt affære som selv om den til tider er vel ladet av tenåringsangst og klaustrofobisk lydpresentasjon er helt klart flere steg foran forrige utgivelse og en god indikasjon på at bandet har kommet ganske langt siden grunnleggelsen for knappe 4 år siden. For når bandet i tide og utide sammenlignes med Prodigy og deres "Fat of the Land" så kan man skimte konturene av noe som tilsvarer Invaders Must Die i det fjerne.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

(Domino)

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere:

Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver
Kaospilot - Shadows