cover

Jacques

Marc Almond

CD (1989) - Some Bizarre / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Synth / New Romantics / New Wave / Cabaret / Visepop

Spor:
The Devil (Okay)
If You Need
The Lockman
We Must Look
Alone
I'm Coming
Litany for a Return
If You Go Away
The Town Fell Asleep
The Bulls
Never to Be Next My Death

Referanser:
David Bowie
Soft Cell
Bronski Beat
Human League
Durutti Column
Erasure
Jacques Brel

Vis flere data

Se også:
Absinthe: The French Album - Marc Almond (1993)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Et konseptuelt hybrid

Bra tolkninger av Brel på en plate som også blir noe poengløs og koketterende.

Den ekstremt allsidige og søkende Marc Almond er et selvsikkert ikon i rocken. Hans spede begynnelse med synthrock-gruppa Soft Cell skapte udødelige klassikere innen sin genre. Tainted Love er forlengst gått inn som en av rockens klassikere. Videre utover 80- og 90-tallet tok Almond og kjørte et kompromissløst løp hvor han utforsket de fleste genre innom musikkens verden. Selvfølgelig dannet han også flere prosjektgrupper, noe som (dessverre) var et imperativ på det nådeløse 1980-tallet.

En del av hans plater fra 80- og 90-tall blir nå nyutgitt på CD av Some Bizzarre. Jaques ble utgitt i 1989 og er Almonds tolkninger av visesangeren Jacques Brel. Låtene er oversatt til engelsk og synges på dette språket. Ett problem med en slik plate hvor en artist spiller inn låter av og hyller en annen artist er at dette kan bli et coveralbum. Intetsigende og kjedelig som en På Treff-plate fra 1970-tallet. Eller en Greatest Hits/The Best of, bare laget av en annen artist som på en motbydelig måte vil intimisere sitt idol. På den annen side har det vært gjort flere vellykket coverplater i rockesammenheng. David Bowies Pin-Ups fra 1973 eller Guns'n'Roses The Spaghetti Incident fra 1993 er to eksempler på dette.

Så hvordan står dette albumet seg? Man må være klar over at det er en forbindelse mellom vise og teater når det gjelder Jacques Brel: Å ta Brel inn i rock-sammenheng og samtidig gjøre Brel "engelsk" er ingen lett oppgave. Men Almond hopper inn i det med fandenivoldsk kraft. Han er respektløs overfor risikoen samtidig som han er respektfull over Brel. Det er ingen tvil om at Almond mener det, dette er ikke noe fake. Problemet her er bare dette: det hele er så "safe". Man kan f.eks. si mye om arrangementene her, om hvor godt det gjort og hvor fint det fungerer i lydbildet, om hvor inspirert Almond høres ut, for han synger som en gud: inspirert, kraftfullt og med ekte innlevelse gjennom hele plata. Du kan si at låta The Devil er fandenivoldsk, at I'm Coming er livsbejaende med erotiske undertoner, at Litany for a Return er stemningsfull, at The Town Fell Asleep er skjønn som en barnesang du i barndommen ble rørt av, og så videre i et ekstremt langt et cetera.

Men konklusjonen etter å ha hørt Jaques blir bare spørsmål. Hva er Almonds poeng med denne plata? Kabaret? Revy? Teater? Visekunst? Hvor mye godterier er det i "løsgodis-eskene" til Marc Almond? Det er noe patetisk med kunstnere som strekker sitt lerret for langt og skal mestre alle musikk- og kunstgenre. Dette prosjektet kan minne i formålsløshet om Mike Oldfield i sin spede begynnelse på 70-tallet. "På denne plata spiller jeg alle instrumentene og jeg har skrevet alle låtene selv". Ja visst, så flink du er, Mike! Et skikkelig renesansse-geni. Og her: Hvis Marc Almond er en stor beundrer av Jaques Brel, hva så? Må alle artister lage obligatoriske hyllest plater til artistene de beundrer? Derfor er det vanskelig å påpeke noen av låtene på denne plata fordi det kunstneriske teaterformatet kveler låt-identiteten stort sett over alt.

Sett i seg selv er dette er en utrolig bra plate. Dette er musikk for en lang natt med innlagte kosestunder. Men summa summarium så er konklusjonen over konseptet et poengløst album som har noe koketterende over seg: Marc Almond har gjennom hele karrieren prøvd å bevise hvor allsidig og altomfattende han er. Av og til kan det lønne seg å være litt snever. Kjøp denne plata hvis du liker et konseptuelt hybrid: En engelsk kulturhomse som lager en skikkelig bra plate med oversatte Jaques Brel-låter som egner seg til en opplagt våkenatt med rødvin og stearinlys. Men mer enn det er det ikke. Og hvis du synes dette blir et litt patetisk forsøk på å være "sær" og endog litt "lærerskole", noe som kan være ganske så korrekt, så bare styr unna. Kjøp noen gamle Soft Cell plater i stedet.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo