cover

Black Hole/Blank Canvas

Motorpsycho

2 x CD (2006) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Symfonisk rock / Indierock

Spor:
No Evil
In Our Tree
Coalmine Pony
Kill Devil Hills
Critical Mass
The 29th Bulletin
Devil Dog
Triggerman


Hyena
Sancho Says
Sail On
The Ace
L.T.E.C. (Deja-Vulture Blues)
You Lose
Before the Flood
Fury On Earth
With Trixeene Through The Mirror, I Dream With Open Eyes

Referanser:
Hüsker Dü
My Bloody Valentine
Sonic Youth

Vis flere data

Se også:
Timothy's Monster - Motorpsycho (1994)
The Tussler - Motorpsycho (1994)
Phanerothyme - Motorpsycho (2001)
Serpentine EP - Motorpsycho (2002)
It's a Love Cult - Motorpsycho (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Oppturer og nedturer, mest oppturer

Motorpsycho går tilbake til røttene, og henter ut en del mer power siden sist.

Etter Gebhardts exit er det verdt å merke seg at Sæther og Ryan ikke har vervet et nytt medlem til Motorpsycho. Trio har dermed blitt duo, og Motorpsycho benytter seg av det som kan betraktes som sessionmusikere i livesammenheng. Noe de på ingen måte er ukjent med fra tidligere. Men på dette albumet, som er Motorpsychos første slipp av nye låter siden It's a Love Cult fra 2003, har ikke Sæther og Ryan benyttet seg i særlig grad av sessionmusikere. Livetrommis Jacco van Rooij bidrar kun på ett av tilsammen sytten spor (You Lose) på dobbeltskiva Black Hole/Blank Canvas; på de resterende seksten finner vi Sæther.

Og Sæther gjør en imponerende jobb med stikkene. Han står selvsagt også for bass og vokal (delt med Ryan), og hoveddelen av lydbildet kan altså tilskrives Sæther. Jeg har alltid betraktet kjemien mellom Sæther og Ryan som kjernen i Motorpsychos kreative utløp. Den kjemien er ikke påvirket nevneverdig i noen retning etter det siste årets avgang; tidvis gnistrer det i elektrisitet, tidvis virker det som om det går det litt på tomgang, men stort sett holder de tritt med sitt sedvanlig høye energinivå.

De har også holdt det de mer eller mindre lovet, eller i hvert fall ønsket seg, da Lydverket fulgte dem til Japan mot slutten av 2003. Fokus har skiftet fra de popaktige rockelåtene (vekk fra "Brian Wilson-komplekset" som jeg har kalt det i en tidligere omtale), tilbake til et mer powertrio-lignende preg som man delvis kan kjenne igjen fra Trust Us-perioden. Det finnes også spor med symfoniske kvaliteter, noe som heller ikke er ukjent vare fra denne fronten fra tidligere.

Det mest karakteristiske ved dette albumet er kanskje Ryans framtredende posisjon som gitarist. Det er vanskelig å si om det er et større fokus på gitaren enn det har vært tidligere, men det er ofte Ryan som styrer retningen på låtene. Det er ikke så dumt, for Ryan er i besittelse av et helt arsenal av virkemidler, og man skulle tro han behersker de fleste stilarter i rocken til fingerspissene nå. Det er ikke bare en teknisk sak; Ryan har en tydelig signatur, og er en glitrende historieforteller. Han kan framkalle de mest ekstatiske tilstander, han kan trekke fram drivende grooves, og ikke minst, når han tar i bruk sine pedaler og bokser, kan han mane fram feedbacktung rock av råeste kaliber.

Ryan kan også legge ned enkle og originale riff som funker ut av en annen verden, bare sjekk åpningen og versene på In Your Tree. Disk 1 kan også by på Sæthers grisefete motorbass på sporet Critical Mass. En helt vanvittig framoverrettet og drivende låt i Hogwash-tradisjonen, der Sæther og Ryan virkelig finner hverandre i det dynamiske samspillet som har gitt bandet statusen det kan nyte i dag.

Når det gjelder referanser til musikk utenfor Motorpsychos egen kanon, som tross alt er den viktigste målestokken for dette albumet, er det etter mitt skjønn en liten overvekt av indie fra de to siste årtiene. Det lyder litt Hüsker Dü-aktig på The Ace, og videre på disk 2 finnes referanser til shoegazeindie á la My Bloody Valentine på You Lose. Når det kommer til den biten har Motorpsycho bygget et mye klarere og egetdefinert sound innenfor de rammene enn det Serena Maneesh har gjort med sitt siste album.

Men selv om man kan lete og kanskje finne referanser over en lav sko, er dette først og fremst et Motorpsycho-album med stor M. Det er veldig lett å kalle det klassisk rock, uten at man kan finne nerven som forklarer hva det betyr i klartekst. Sæther og Ryan er helstøpte i låtsnekkerfaget, og de tapper rett fra kilden; Dette albumet tilhører ikke noe subgenre, men er ganske enkelt nærmest det jeg forbinder med definisjonen av rock som rent uttrykk i Norge.

Det er flere låter som sorterer inn i kategorien helt greie Motorpsycho-låter, og det finnes noen jeg oppfatter som transportetapper, blant sistnevnte eksempelvis Fury On Earth, With Trixeene... og Hyena. I den sammenhengen er det greit å protokollføre at vokalarbeidet ikke har utviklet seg noe særlig i interessant retning siden vi var inne på det sist. Og jeg venter fremdeles på en analyse av bandets tekster opp gjennom årene, inkludert dette siste albumet.

Men det er et par låter jeg mener bør plasseres blant deres beste. Deriblant allerede nevnte Critical Mess, og gitareposet Before the Flood. Her boltrer Ryan seg helt vilt i flere trinn før det som må være mellotron løfter det hele over kneika i et symfonisk øs. Det er kanskje det meste cheesy forslaget noensinne lansert, men hva med å koble Motorpsycho med et symfoniorkester, for eksempel Kringkastingsorkestret, for å teste potensialet i låter som The Golden Core og Before the Flood? Martin Revheim, hører du?

Konklusjonen må være at Ryan og Sæther har sluppet et godt album. De har ikke levert noe grensesprengende, og dette er heller ikke blant de mest spennende de har sluppet. Men det nærmer seg nå 20 år siden de startet, besetningen er slanket, og resultatet er at de har funnet tilbake til røttene. Det er en repetisjon av de sedvanlige bandhistorien. Men det skal de ha - det er sterkt å levere et så godt album på dette tidspunktet. Og, de er først og fremst et liveband. Forvent et fyrverkeri og låter som manipuleres med når du oppsøker dem på en scene nær deg.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


OutKast - Speakerboxxx/The Love Below

(Arista / BMG)

Gutta fra sørstatssumpen er tilbake med sin overjordiske blanding av southern rap og sexy funk.

Flere:

Nuno Canavarro - Plux Quba
Information - Biomekano